Jeg har lenge vært klar over at klimakrisa er en reell trussel, som bør behandles som en trussel. Jeg vet at vi må handle, og det nå! Men siden den nasjonale skolestreiken har jeg også følt det på kroppen.
Jeg går rundt med en klump i magen og er redd. Redd for å bli gammel i en verden av naturkatastrofer, krig og masseflukt. Redd for at mine barn og barnebarn skal gå sultne og tørste på en ødelagt planet.
Vi som streiket har blitt anklaget for "klimahysteri" og for å la oss styre av følelser. Vi unge klimastreikere snakker med vitenskapen i ryggen og har et faktabasert budskap. Men ja, vi snakker også med følelser. Vi snakker med redsel, sinne og håp.
Vi er redde for klimaendringene som vil ramme oss når vi blir eldre.
Vi er sinte på regjeringen som sier de bryr seg om oss unge i det ene øyeblikket, men som åpner 90 nye oljefelt i det neste.
Men vi står sammen. Over 1,5 millioner skolestreikere i over 120 land. Vi har fortsatt håp. Ikke fordi regjeringen har kuttet Norges utslipp med 1% fra 2016 til 2017. Vi har håp fordi løsningsorienterte skolestreikende elever leder an i klimadebatten.
Det er bra å snakke med den redselen, det sinnet og det håpet vi har. I motsetning til å drive politikk uten å ofre mye tanke på de som skal leve på denne planeten en gang i fremtiden, som er det regjeringen driver med. Uansett hvor lenge regjeringen ignorerer oss, skal vi skolestreikere fortsette å kjempe til vi har en trygg framtid!
