Et nøytralt byråkrati og folkestyre hører sammen i en demokratisk stat. Byråkratiet er de folkevalgtes redskap for utøvelse av makt. Historisk er byråkratiet sett på som noe positivt som skapte forutsigbarhet og utgjorde en solid forvaltning. Slik er det ikke lenger. Regjeringen angriper offentlig byråkrati fordi det representerer statsmakt og er for lite effektivt og produktivt. Derfor må offentlige velferdstjenester og forvaltning gjøres til markedsaktører og målstyres, privatiseres og mekanisk kontrolleres av såkalte frittstående organ. Dette apparatet skal frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning. Det skjer fra sykehusvesenet til vei og jernbane.Selv OECD konstaterer: «The arm’s length body principle is invoked to avoid undue government influence» (Wikipedia). Dette skjer i Norge.
Vårt folkestyre svekkes og velferden stresses. Et tegn på demokratisk svekkelse er også at vi nå har en majoritetsregjering bestående av fire partier som utøver sin makt på grunnlag av en bindende forhandlet avtale, Granavolden-avtalen, altså ikke løpende politiske vurderinger basert på offentlig debatt og folkemeninger. Norsk politikk er blitt avledet politikk fra en intern avtale. Når vi så legger til at også en ekstern avtale må følges, overnasjonale EØS-avtalen, blir det ikke mye makt igjen for folkestyret. Det statlige byråkratiets virksomhet og velferdssektorene er i dag underlagt avtalekommandoer og produktivitetskrav stresser systemet. Dette systemet fornekter uproduktiv rapportering om overholdelse av avtaler, overvåking, kontroll og rettslig konflikthåndtering ofte unntatt offentligheten. Folkemeninger regnes som uvesentlige. Det er utredninger, ekspertmeninger og rettslige betraktninger i henhold til avtaler som teller.
Dette skaper et alvorlig demokratisk underskudd. Problemet er ikke bare at nasjonal lovgivning blir fattet utenfor Stortinget, på nivåer som ikke er under folkevalgt kontroll. I den solbergske staten med sine organisatorisk fristilte institusjoner og selskap gjøres såkalte «kunnskapsbaserte» vedtak drevet av produktivitetskrav. Vi har fått effektive frontlinjeaktører. De bestemmer vilkår og reguleringer om hvem som skal ha hva og hvor mye av samfunnskaka, og hvor effektiviseringsreform skal settes inn. Vi kjenner konsekvensen; økende gap mellom fattige og rike som en Solbergs akseptert kjensgjerning. Problemet med denne staten er altså relevant i forhold til utviklingen av velferdsstaten hvor profesjonelt og administrativt ekspertskjønn har vokst på bekostning av legmannsskjønn og det nøytrale byråkratiet. Vi holder kollektivt på å glemme sosialdemokratiets prinsipper om rettigheter og medvirkning, og et langsomt arbeidende byråkrati. Solbergske staten har et forklaringsproblem.
I denne staten snakkes det mye om produktivitet i økonomien og dens vekst for å redde velferdsstaten. Produktiviteten må økes ved effektivisering og målstyring i både privat og offentlig sektor for å redde velferdsstaten. Er det så enkelt? En amerikansk økonom, innstilt til Nobelprisen, William Jack Baumol (1922–2017), som mange økonomer kjenner, har nyansert dette, og konstaterer at produktivitetsvekst i staten kan ikke gjøres til et ideologisk allmenn-prinsipp. Han viser at lønningene og kvalitet i sektorer uten produktivitets- og effektivitetsvekst like fullt følger med lønnsveksten og kvaliteten i næringer med høy produktivitetsvekst. Og samfunnsnyttig er disse næringene like verdifulle. Han bruker et kjent eksempel fra musikken. Det kreves like mange musikere til å spille i en strykekvartett av Betehoven i dag som for 100 år siden. Produktiviteten for klassiske musikere har ikke økt i takt med vekst og ny effektiviseringsteknologi. Men kvaliteten er den samme gjennom de hundre årene, og lønningene til musikerne har fulgt med.
Dette baumolske prinsipp kan knyttes til aktivitet i velferdssektorene. Velferdstjenester, helse, omsorg, pleie og læring kan prinsipielt ikke som gode tjenester vise til produktivitetsvekst og effektiviseringstiltak. Tvert imot, effektivitets- og produktivitetsreformer kan være direkte skadelig for både mottakere som for de ansatte. Lønnsmessig har likevel ansatte fulgt med på den generelle lønnsveksten, men som tjenester rammes de i dag av denne ideologiske retorikken i den solbergske staten. Det snakkes om sosial teknologi til erstatning for hender som om dette skulle gjelde en fabrikk. Men egentlig er utøvelse av velferdstjenester som Baumols «klassiske musikk», kriteriene for kvalitet endrer seg ikke over tid og krav om produktivitetsvekst må forbannes. Og som han påpeker, klassisk musikk skaper verdier, om ikke lønnsomme markedsverdier, så gode samfunn. Slik er det det også med det folkestyrte byråkratiet og de skjermede velferdstjenestene. De er viktige for vår velferdsstat, og som skjermede konkurrerer de ikke som industrien i internasjonale eksportmarkeder. De bør heller ikke organiseres som foretak/bedrifter som skal konkurrere i nasjonale kvasimarkeder. De representerer «uproduktiv» aktivitet og bør beholde den status og bare bli vurdert ut fra kvaliteten – som klassisk musikk blir.