Debatt

Presseetikken som gikk opp i flammer over Irak,Libya og Venezuela!

Norske medier har de siste ukene publisert flere nyhetssaker om situasjonen i Venezuela. Allikevel har de unnlatt å formidle at krigstemningen lå som et tykt lag over landet den 23.Februar, mens mange lot seg fascinere av Donald Trumps nødhjelpsshow på grensen. Det er også forunderlig stille i norske medier, om at New York Times har publisert en video som viser at det ikke var Maduros soldater som satte fyr på nødhjelpen. Har vi ikke tatt lærdom av massemedienes funksjon både i forkant av Irak og Libyakrigen?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Siden leder for Venezuelas nasjonalforsamling, Juan Guaido, utnevnte seg selv som landets president, har norske medier skrevet masse om Venezuela. Derimot er det flere sider ved medienes fremstillinger, som ikke bare er problematiske, men potensielt svært farlige. 23.februar kunne blitt starten på en blodig borgerkrig, muligens en regional storkrig. I de siste månedene har truslene mot Nicolás Maduro og regjeringen vært konstante. Likevel, i istedenfor å reagere på krigstruslene, som er ett brudd på Folkeretten, fremstiller NRK USAs trusler nærmest som et paranoid påfunn fra  Maduro, for å nekte nødhjelpen inn i landet.

Presseetikk på grensen 

Forventningene om ”regimeendring” ble pumpet opp i forkant av 23. Februar. USA truet med å ta seg inn i Venezuela med makt, dersom nødhjelpen ikke slapp inn. Mens

var flere vestlige land opptatt med å juble til et

og en konsert for humanitær hjelp til Venezuela. NRK skriver om hvordan Maduro

opprørspolitiets vold mot demonstranter, om nødhjelpen som gikk opp i flammer og folkets desperate forsøk på å redde nødhjelpen. I etterkant skriver også NRK at verdenssamfunnet er bekymret over volden, og

. Derimot skriver ikke NRK at de er bekymret over USAs trusler om krig. Også norske politikere, fra samtlige partier, har vært stille om Donald Trumps krigstrusler og om bruddet på suverenitetsprinsippet.

I tillegg til en stille aksept ovenfor krigstruslene, har det også florert falske nyheter, som heller ikke har blitt oppklart. Kort tid etter at et par lastebiler med nødhjelp hadde tatt fyr, var USAs visepresident Mike Pence tidlig ute med å skrive at "tyrannen i Caracas danset",

Venezuelas opposisjon var også raskt ute med å

både de og USA viste bilder av hendelsen, som de mente var enda et bevis på Maduros grusomheter. Dette ble også gjengitt på sendinger over hele verden. I Norge skriver bla Dagbladet om hvordan Guaido- tilhengere stormet til for å redde forsyningene,

Imidlertid, var det flere vitner tilstede med videoer som viste at det ikke var Maduros soldater som hadde stiftet brannen. Deres versjoner ble derimot ignorert av pressen, helt til forrige uke da

. Videoene viser at lastebilen begynte å brenne etter at en demonstrant kastet en bensinbombe mot de venezuelanske soldatene. Hvorfor har ikke norske medier tatt seg bryet om å skrive om dette?

Etter ukesvis med ukritisk fremstilling av hva som foregår i Venezuela, burde et minstekrav være at de informere den norsk folkeopinionen, om at det var demonstrantene som sto bak bildene av brennende nødhjelp. Mens verden fordømte Maduro på bakgrunn av dette, fikk Donald Trump enda et godt argument for å  gå til krig mot Venezuela og har bedt kongressen om

Når til og med New York Times, som vanligvis er svært kritiske til dagens regjering, publiserer en video som viser at anklagene mot Maduro var falske, er det oppsiktsvekkende at ikke norske medier har gitt dette mer oppmerksomhet.

Massemedienes funksjon som krigspropaganda 

Massemedienes ensidige fremstilling av konflikten i Venezuela, er allikevel ikke unik. Verdensopinionen var ikke i favør av at USA skulle gå til krig mot Irak  etter invasjonen av Kuwait, helt til

I etterkant av krigen visste det seg at dette var oppspinn, men da var det allerede for seint, krigen var i gang. Den samme staten ble noen år senere offer for enda en krigspropaganda, da USA hevdet å ha bevis for at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Også her fungerte massemediene som et viktig våpen for å legitimere krigen. I etterkant, viste det seg at

.

Millioner av tapte liv i Irak var ikke nok til å sette et kritisk søkelys på hvordan massemedienes burde opptre i slike konflikter. Dermed kunne både norske politikere og media, gjøre den samme fatale feilen i Libya i 2011.

, og at byen Benghazi sto ovenfor et folkemord. På bakgrunn av denne propagandaløgnen som hadde til hensikt å legitimere invasjonen, deltok Norge med 15 kampfly og bombet 588 mål i Libya. Beslutningen om å bombe Libya, ble tatt delvis på SMS-er mellom statsrådene,

Libya var tydeligvis ikke verdt en åpen debatt på Stortinget i forkant av bombingen. I etterkant veit vi at påstandene var falske, og at krigen har bidratt til et land i totalt kaos.

men disse kravene har ikke blitt tilstrekkelig imøtekommet.

Massemedienes svik er svært alvorlig

Massemediene har i alt for liten grad blitt holdt ansvarlige, for deres funksjon som krigspropaganda i forkant av krigføringen i bla. Irak og Libya. Kanskje nettopp derfor er det få som  nå reagerer når de ukritisk reproduserer USAs krigspropaganda mot Venezuela. Både hendelsesforløpet den 23. Februar og  massemedienes totale svik er  svært alvorlig. Mens folkeopinionen konsentrerte seg om å høre på medienes fremstilling om ”den humanitære krisen”, og ”den gale tyrannen” som nektet folket nødhjelp, var realiteten at landet sto ovenfor det som kunne blitt en latinamerikansk D-dag, i  det pågående statskuppet. Da dette feilet, brukte Donald Trump videoen om brennende nødhjelp, som krigspropaganda, og har i etterkant av hendelsen tømt USAs ambassade for personale, og bedt kongressen om 500 millioner dollar til ”en demokratisk overgang” i Venezuela. Situasjonen er alarmerende, og det er også fraværet av god og balansert pressedekning.

Krigen mot Irak og Libya, forteller oss ikke bare om grusomme og unødvendige kriger, men like mye om maktstrukturene i verdenssamfunnet og hvilke land som har definisjons og krigsretten. På samme måte, krigstruslene mot Venezuela handler ikke bare om Venezuela, men om en tendens der økonomiske stormakter og militært overlegene land påberoper seg retten til å bestemme over tidligere kolonistater, eller ”land i sør”. I både Irakkrigen, Libyakrigen og nå ovenfor Venezuela, bidrar dessuten massemediene til å skape en aksept for at stormakter påtvinger militær underlegne land sin vilje gjennom ulovlig innblanding og trusler om krig. Til tross for at Venezuela står ovenfor krigstrusler, så er det heller ingen i norsk presse som har kontaktet landets ambassade i Norge, for å be om en offisiell uttalelse om det som skjer. En slik ensidig og unyansert fremstilling følger ikke en god presseetikk- og som i Libya og Irak, så kan dette ha fatale konsekvenser!