Debatt

Om «ikke å henge på greip»

Den norske regjeringen vil balansere holdningen til okkupasjonsmakt og en okkupert.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En stat som startet sitt liv med å bryte internasjonal lov og rett og som senere har fortsatt på samme måte gjennom 70 år, vil regjeringen nå belønne med:

«Å legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel. Regjeringen ser ikke boikott av Israel som et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten.» (Granavoldenplattformen)

Allerede året etter at staten Israel ble opprettet, brøt Israel internasjonal lov ved ikke å etterkomme FNs resolusjon 149 om flyktningenes rett til å vende tilbake til sitt hjemland. 750.000 palestinere var den gang blitt fordrevet fra sine hjem, ofte på grusom måte. Israels egne historikere betegner hendelsen som etnisk rensning. Israel har nektet å etterkomme kravet fra FN – i 70 år.

Israels ønske om makt og kontroll over vannressursene i området var en viktig årsak til Seksdagerskrigen i 1967, da Israel tok den resterende del av den jorda FN hadde tildelt palestinerne i 1947 og samtidig økte sin vannforsyning med 50 %. I dag kommer 10 % av vannressursene fra det palestinske området palestinerne til gode. De resterende 90 % brukes av Israel og de ulovlige bosetterne. For å avhjelpe nødsituasjoner må palestinerne kjøpe sitt eget vann til høy pris fra det israelske vannverket Mekorot.

Gjennom ØKS-konvensjonen (FNs konvensjon for sosiale og kulturelle rettigheter, 2010) slår FN fast at retten til vann er en viktig menneskerett og at alle stater er pliktig til å sikre sine innbyggere en tilstrekkelig mengde vann. Ved å frata palestinerne retten til vann, fratar Israel palestinerne en viktig menneskerett.

FNS resolusjon 242 påla Israel å trekke seg tilbake fra det området som ble okkupert i 1967, men Israel har nektet – i 50 år.

Etter seksdagerskrigen startet Israel utbygging av de ulovlige bosetningene på den okkuperte Vestbredden. Ifølge folkeretten har ikke okkupasjonsmakt lov å bosette egne borgere på okkupert jord (par. 49 i 4. Geneve-konvensjon). Det var dette FNs res. 2334 fra 2016 ville gjøre en slutt på. Israel svarte med å bygge ytterligere 3000 nye, samt legalisere 3800 såkalte «utposter», d.v.s. påbegynte boliger uten byggetillatelse. Pr. i dag bor 760.000 ulovlige bosettere på Vestbredden.

I UNICEFs rapport «Children in Israeli Military Detention» (2013) heter det at mishandlingen av palestinske barn i okkuperte områder, som arresteres under israelsk militær lov, «er omfattende, systematisk og institusjonalisert like fra arrestasjon til domfellelse og soning».

Som regel foregår arrestasjonen hjemme om natten. Barnet påføres håndjern og bind for øynene og kjøres bort i en militærjeep, liggende på magen med ansiktet ned mot gulvet. Familien får ikke vite hvorfor barnet er arrestert og hvor soldatene kjører det hen. Dette er sterke brudd på FNs Barnekonvensjon som Israel ratifiserte i 1991.

Avtalen om forsvarsstyrken TIPH (Temporary international presence in Hebron), en avtale som Israel hadde forbeholdt seg skulle være hemmeligstemplet, avslørte, via en lekkasje, at 40.000 menneskerettsbrudd var begått i løpet av en tyveårsperiode. 40.000 menneskerettsbrudd som Israel ville skjule. Når dette lekket ut, kansellerte Israel straks avtalen. Palestinerne, som ønsket en fortsettelse, kom ikke til orde. For hva har vel et okkupert folk rett til å si?

Bruddene, både på folkerett og menneskerett, står i kø, og er begått over lang tid. Derfor henger det ikke på greip når regjeringen skriver:

«Samarbeide med andre land for å gjennomføre økonomiske og politiske sanksjoner ved alvorlige og vedvarende brudd på folkeretten.

Med andre ord: Regjeringen vil være med og straffe andre stater med politiske og økonomiske sanksjoner ved vedvarende brudd på folkeretten. Men ikke Israel, som vil være en svært kvalifisert kandidat til verdensmester i vedvarende folkerettsbrudd. Israel skal derimot støttes.

Men det er mer i regjeringsplattformen som «ikke henger på greip»:

«Legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, aktivt støtte målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser, og støtte opp under demokratisk utvikling i Midtøsten.»

Er det en balansert holdning å arbeide for å styrke den sterkestes muskler gjennom samarbeid om forskning og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling? Det må i beste fall være det stikk motsatte.

Er det overhodet mulig å ha en balansert holdning til en okkupasjonsmakt og en okkupert? Det vil i så fall innebære at Norge, i tilfellet Israel, godtar en ulovlig okkupasjonsmakt.

I Norge har vi erfaring med å leve under okkupasjon. Det vi ønsket var frigjøring. Det er veien til frigjøring for palestinerne verdenssamfunnet nå må arbeide for. Verken mer eller mindre! Vi var okkupert i fem år og syntes det var nok. Palestinerne har vært okkupert i femti – 50 år! Derfor har tiden for frigjøring av det palestinske folket vært inne i 50 år. For en to-statsløsning har tiden vært inne i 70 år. Nå er tiden så godt som ute. Det finnes knapt jord tilbake til en palestinsk stat. Israel har siden 1967 arbeidet målbevisst for å skape: «Facts on the ground»: ulovlige bosetninger, brede motorveier med brede buffersoner tilknyttet bosetningene og som bare er tillatt å bruke for israelere. I tillegg kommer muren med sine brede buffersoner. Alt dette sluker store deler av jorda på Vestbredden.

Regjeringen vil aktivt arbeide for målet om Israel og Palestina som to selvstendige stater. Men de må ha forstått at Israel aldri har ønsket en to-statsløsning. Siste forsøk fra verdenssamfunnets side var i januar 2017, da representanter fra 70 stater møttes i Paris for å drøfte mulighetene for to-statsløsningen. Lite kom ut av konferansen etter som Netyanahu nektet å komme. Han ville vente på bedre tider. De kom med Trump.

Norges og verdenssamfunnets oppgave nå er å arbeide for opphør av okkupasjonen av Palestina, d.v.s. at Israel etterkommer FNs res. 242 om å trekke seg tilbake til grensene før 1967. Vår statsminister skulle være godt kjent med dette kravet, ettersom nestor i partiet og tidligere statsminister Kåre Willoch i en årrekke har gjentatt og gjentatt dette både i tale og skrift. Ingen løsning uten at dette kravet blir innfridd.

Med sin fullstendige neglisjering av all internasjonal lov og rett tvinger Israel verdenssamfunnet til å tvinge Israel til å oppgi okkupasjonen og terroriseringen av palestinerne. Den internasjonale DBS-kampanjen som innebærer de-investeringer, boikott og sanksjoner, synes nå å være eneste løsning.

Mer fra: Debatt