Debatt

Slaver under hammeren

Osvald-gruppa og NSB-ansatte hedres, men 2000 drepte krigsfanger nevnes ikke.

KNUS NAZISMEN: På monumentetsom står foran Østbanehallen hedres både NSB-ansatte og    Osvald-gruppa. FOTO: FREDRIK BJERKNES
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På Jernbanetorget i Oslo blir NSBs døde ansatte fra annen verdenskrig hedret. Slavene derimot, de som endte sine liv under anleggsarbeidet på Nordlandsbanen, er bortgjemt og glemt.

1. mai 2015 ble skulpturen «Knus nazismen» avduket. Den er til minne om NSBs ansatte og motstandsgruppen Osvald-gjengen. Både plasseringen ved Østbanehallen og også utformingen av skulpturen ble den gang sterkt kritisert, men også hyllet.

En side kom imidlertid ikke frem i kjølvannet av avdukingen. NSB hedrer i dag sine falne ansatte for den motstanden de viste og ofrene de gav under annen verdenskrig, mens ledelsen i NSB i krigsårene hadde tett samarbeid med okkupasjonsmakten både i anleggsarbeidet og på verksteder. Videre unnlater NSB å peke på de om lag 2000 tusen drepte krigsfangene som døde under byggingen av linjenettet under samme krig. De var i all hovedsak fra Russland, men også fra Jugoslavia og Polen.

Det er prisverdig av NSB å ta avstand fra nazismen på en tydelig måte, men ugreit i samme stund å underkommunisere eller skjule sitt eget samvirke med nazistene og hva de satt igjen med av verdiskapning etter krigen.

I 1930-årene var det av nasjonal betydning å bygge jernbanen nordover fra Mo. Før krigsutbruddet ble saken drøftet i Stortinget, men ikke vedtatt. Det ble for dyrt. Da Tyskland invaderte Norge var det av militær interesse for okkupantene å bygge videre nordover. NSB så den nasjonale gevinsten på sikt og utnyttet seg av de nye mulighetene okkupantenes behov gav. Denne tilpassingen gled over i et samarbeid, og gjennom krigen ble det til tett samhandling mellom NSB, tyske og norske entreprenører og Wehrmacht.

Om lag 13.000 krigsfanger var direkte involvert i anleggsarbeidene på Nordlandsbanen fra 1943 til 1945. Forholdene de jobbet under var ekstremt dårlige. Arbeidsklærne var militæruniformene de bar da de ble tatt til fange på Østfronten, brakkene fangene bodde i var uisolerte, de fikk for lite mat, de ble ikke betalt, de ble slått og plaget og mange ble skutt. De fikk ikke legehjelp, hadde elendige sanitærforhold og mange døde av tuberkulose og utmattelse. Arbeidet pågikk for fullt også under vinterstormene på Saltfjellet og mange frøs i hjel eller døde av sult. Langs traseen lå det flere titalls arbeidsleirer. Okkupasjonsmakten ledet leirene og hadde ansvaret for fangene, mens NSB bestilte krigsfanger til arbeidet, hadde overoppsyn med det tekniske arbeidet og solte seg i glansen av fremgangen de kunne vise til. NSB benyttet seg av en form for slavearbeid som var helt i tråd med nazistisk ideologi og den fangepraksisen som fantes ellers i Europa i krigsårene. Siden det var tyskernes utenlandske fanger fra deres krig, så var det enkelt for NSB å fraskrive seg ansvaret for forholdene som slavene arbeidet under på sine prosjekter.

Det var viktig for NSB at bruken av slaver og samvirket med okkupantene ble tonet med. Under rettsoppgjøret etter krigen ble verken selskapet eller noen av de ansatte i NSB dømt for landssvik for medvirkningen til slavedrift. Det var også viktig for den norske stat å ha rene hender. At NSB hadde vært viklet så tett sammen med Wehrmacht, ble for komplisert.

Hver gang jeg passerer skulpturen ved Østbanehallen kjenner jeg på dette paradokset: Det er bra at NSB hedrer sine ansatte som kjempet og ble drept. Det er på sin plass at Osvald-gruppens innsats og falne har kommet opp og frem i lyset. Men navnene til et par tusen drepte russiske krigsfanger som ble brukt av en norsk statsbedrift, er utelatt. I denne aktive unnlatelsen opprettholdes stadig et skille mellom mennesker. De døde ansatte hedres, mens slavene skjules.

Det er opprørende at det statseide NSB ikke gjør en grundig gjennomgang av sin historie og snakker åpent og sant om sin rolle i krigsårene. Kanskje også beklager sin medvirkning i et massedrap der oppe i nord? Det er tid for det nå.

Hvis det skulle være sånn at NSB likevel ikke har noe å skjule i dette, så er det forbløffende at de ikke trekker frem tragedien langs Nordlandsbanen, synliggjør historien og ofrene for å vise frem nazismens grufullhet og hedrer de drepte slavene. Det ville klinge når skulpturen heter «Knus nazismen».