Jeg var nære ved å bli en rømmelærer. Praksissjokket tok meg også, men først etter noen år. For meg er det feil å si at jeg ikke var forberedt på læreryrkets mange sider. Det som holdt på å knekke meg var et system som ikke lot meg være den læreren jeg visste jeg ville være. Den læreren jeg mente elevene mine fortjente, som alltid så alle og som til enhver tid sørget for at de fikk den støtten de trengte. Jeg kræsjet inn i systemveggene, og det fikk meg til å tvile på om det jeg gjorde var godt nok. Om jeg egentlig hadde noe i skolen å gjøre.
Etter ti år er jeg fortsatt i skolen. Jeg sto med håndkleet i hånda, men jeg ville ikke kaste det. Det føltes ikke riktig å skulle rømme fra elevene mine, selv om jeg forstår at andre velger å gå. Det handlet ikke om at jeg ikke trivdes. Ei heller om at jeg ikke ville være lærer, for det VILLE jeg. Det sto og falt på ett spørsmål – klarer jeg å være den læreren elevene mine trenger og fortjener? Det handlet ikke om elevene mine, at jeg var nær ved å gå, men det var elevene som fikk meg til å bli.
Det finnes lite som kan måle seg med å se gnisten i øynene på en elev som nettopp har mestret noe nytt. Å få være der når de oppdager nye sammenhenger, å støtte dem gjennom prøving og feiling på veien mot nye mål og å se dem «dra av gårde» på egne bein, fyller lærerhjertet med glede, stolthet og inspirasjon. Du får ta del i oppturer og nedturer, i læring og i livet for øvrig. Du skal lede en klasse gjennom gode læringsprosesser, samtidig som du skal balansere individuelle hensyn. Hver enkelt skal støttes og veiledes slik at hen kan nå sitt fulle utviklingspotensiale. Alle skal bli sett. Alle skal bli hørt. Alle skal ha det trygt og godt. Det skal læreren sørge for. Da er det vel også lærerens ansvar når det går i stå?
Jeg var forberedt på at læreryrket var krevende, og på mange av utfordringene man vil stå overfor. Det jeg ikke var forberedt på var hvor liten tid det var til å følge opp hver enkelt i løpet av en undervisningstime, når det bare er én voksen i rommet. Ingen hadde forberedt meg på hvordan det oppleves å sende elever til friminutt, vel vitende om at en var lei seg fordi jeg ikke rakk å hjelpe. Ingen sa hvor hjerteskjærende det er å høre en niåring hikste «jeg klarer ingen ting, jeg er så dum», selv om du prøver å si «jeg vet at du har gjort ditt beste, og det er alltid godt nok». Ingen hadde forberedt meg på hvor glad jeg ville komme til å bli i elevene mine, hvor vondt det ville gjøre når en av dem ikke hadde det bra og hvor fortvilt og maktesløs jeg kom til å føle meg, når jeg ikke klarte å gi dem den hjelpen jeg mente de trengte.
«Det er viktig å ikke ha en vente-og-se-holdning», hadde vi lært, «ta kontakt med dem som har spesialkompetanse». Så enkelt var det ikke. Det var ikke alltid hjelp å få fra PPT, BUP eller andre, selv om bekymringer hadde vokst til en stor klump i magen, med rette. Kom hjelpen var det flere ganger i form av en lang liste med tiltak jeg fikk ansvar for å gjennomføre, samtidig som jeg også skulle ivareta alle de andre. Det lot seg ikke alltid gjøre, og hva skulle jeg da velge? Å forsømme den ene, eller de tjue andre? Samtidig snakket politikerne om «bedre lærere», om for dårlige resultater og manglende kompetanse. De bekreftet det jeg tenkte – jeg strekker ikke til.
Jeg trodde en stund at det bare var jeg som hadde det slik, at det var mitt ansvar å bære alene. Slik var det selvfølgelig ikke. Etter hvert skjønte jeg at mange lærere går gjennom det samme. Til og med superhelt-kollegene mine kjente seg igjen, de som så ut til å mestre alt. De støttet, og trygget meg på at jeg ikke skulle stå i dette alene. På denne skolen var vi et «vi»-kollegium. Dette var «vår» skole, og elevene var «våre elever». Her skulle ingen bære ansvaret alene.
Dette ble også mitt møte med systemkritikk, og det ga meg nytt pågangsmot og håp. Jeg hadde trodd at rammene var urokkelige, og at jeg stilltiende måtte tilpasse meg det som for meg opplevdes som et for trangt rom. Det var ikke bare jeg som hadde det slik. Vi var mange som ville flytte på veggene. Utfordringen var at vi ikke ville klare å flytte dem alene, og at selv om det var snakk om skolevegger, måtte det andre til enn bare lærere.
Jeg lærte etter hvert å skille mellom ulike perspektiver – det daglige livet i klasserommet, og klasserommet som del av skolesystemet. Det ble viktig for meg å finne de beste løsningene innenfor klasserommets eksisterende rammer, i samarbeid med kolleger, og samtidig jobbe for å belyse behovet, slik jeg ser det, for helt nødvendige systemendringer.
Ti år senere er jeg langt unna å være en på-nippet-til-rømmelærer. Nå er jeg en snakke-høyt-og-tydelig-lærer. Jeg kan fortsatt kjenne på følelsen av utilstrekkelighet, men nå vet jeg at det ikke bare handler om meg. Det handler også om systemet, om rammene og den reelle muligheten vi gis til å oppfylle skolens brede samfunnsmandat. Skolesystemet trenger endringer, spesielt for de aller yngste. Skal alle forventningene til skolen innfris må de tildelte rammene være i samsvar med det virkelige livet i klasserommet.
Så lenge rommet føles for trangt, kommer jeg til å fortsette å bruke stemmen min. Kanskje vil flere politikere en dag forstå at lærerstemmen også er verdt å lytte til, ikke bare å «høre» på. En dag vil de kanskje se at lærere som hever stemmen gjør det fordi de vil elevenes beste. Alle elevers beste. Kanskje vil de i større grad vise forståelse for at viktig informasjon også er å finne i klasserommet, i samspill mellom mennesker, og mellom mennesker og system.
Jeg skal bruke lærerstemmen min, så lenge veggene fortsetter å presse på. Høyt og tydelig. Helt til mange nok lytter. Helt til lærerstemmen tas på alvor, fremfor å avvises som anekdotisk og svartmalende. Og vil de ikke lytte, så vil de heller ikke forstå. Konsekvensene av det må de bære ansvaret for selv. Jeg kommer ikke til å fortsette å bære det stilltiende for dem.