For flere tiår siden sa Storbritannias daværende statsminister Margareth Thatcher «I owe nothing to women's liberalization". Hun mente altså at hun ikke hadde noe å takke kvinnebevegelsen for. Det er mye problematisk med dette sitatet. Men først og fremst er det feil.
Thatcher kan takke kvinnebevegelsen for muligheten til å både avlegge stemme og bli valgt. Hun kan takke kvinnebevegelsen for rett til å eie og arve eiendom, for å nevne noe.
Dette 30 år gamle sitatet er dessverre fortsatt relevant. Statsminister Erna Solberg sa i et intervju med Dagbladet 24. januar i år: «- Jeg er feminist. […] Jeg er en feminist med tro på markedsøkonomi og folks valgfrihet, men ikke feminismen som venstresideideologi fra 70-tallet. Den er jeg uenig i»
Men hva var det egentlig som skjedde på 70-tallet, med disse venstreideologene ved roret?
En rekke likestillingsorganisasjoner ble etablert. Kvinnene stilte krav om frigjøring fra det mannsdominerte samfunnet. Det som skjedde politisk i løpet av 70-årene betyr fremdeles mye for likestilling i dag. La meg nevne ti eksempler:
- Gutter og jenter sikres like rettigheter og plikter i skolen, og det er ikke lenger jente- og gutteklasser eller jente- og guttefag (1971).
- Likestillingsrådet ble nedsatt (1972).
- Odelsloven endres. Den eldste i søskenflokken – uavhengig av kjønn – fikk arverett (1974).
- Den første barnehageloven vedtas. Den påla det offentlige å bygge barnehager (1975).
- Fødselspermisjonen utvides for første gang på 40 år – til 18 uker (1977).
- Kvinner får lov til å ta befalsutdanning (1977).
- Lov om selvbestemt abort blir vedtatt (1978).
- Kvinner trenger ikke å søke fritak dersom hun ikke ville ta mannens etternavn ved ekteskap (1979).
- Kjønnsdiskriminerende reklame blir forbudt (1979).
- Og sist men ikke minst; Vi fikk en likestillingslov i 1979.
«Nei, vi er ikke kvinnefiendtlige», sa Erna Solberg sammen med de tre andre partilederne i det samme Dagblad-intervjuet. At man må understreke dette er ganske spesielt i seg selv. For det er enkelt; Enten står vi på barrikadene for likestilling, eller så gjør vi ikke det.
Disse «statsfeministene fra 70-tallet» gikk i bresjen for å sikre oss like muligheter enten vi er født med det ene eller det andre kjønnet. I dag vet vi at kvinnelig yrkesdeltakelse har sikret samfunnet verdier som er høyere enn oljefondet. Og kvinners yrkesdeltakelse kan vi takke en aktiv familie- og likestillingspolitikk for.
Mange tenker at kvinnekamp ikke betyr så mye nå. Vi har jo nådd full likestilling. Likestillingsminister Skei Grande uttalte 24. februar at hun «finner ingenting som går i feil retning» når det gjelder likestilling, og viser til enkelte likestillingstall. Det hun unnlater å nevne er at utviklingen stort sett går med museskritt. Og på noen områder har politikken gått i feil retning;
Regjeringen åpner opp for mer midlertidighet gjennom arbeidsmiljøloven. Midlertidighet gir mer utrygge jobber og dette går mest utover unge arbeidstakere og de som ønsker å stifte familie. Arbeidsgiver er ikke lenger pålagt å rapportere om likestilling. Barnehageprisene har økt med over 700 kr måneden under denne regjeringen. Regjeringen har gitt Krf vetorett i bioteknologiloven, noe som hindrer kvinner og menn like rettigheter til assistert reproduksjon. Regjeringen har endret abortloven for første gang siden den ble vedtatt.
Og på mange områder har man langt igjen: Fortsatt tjener kvinner 88 kr per hundrelapp menn tjener, blant de som jobber heltid. Om lag 40 prosent av kvinner jobber deltid, mens kun 15% av menn jobber deltid. To av tre kvinner som jobber deltid ønsker seg større stilling. Kun 16% av lederne i aksjeselskap er kvinner og kun tre av ti kommuner styres av en kvinnelig ordfører. Det er behov for å styrke arbeidet mot seksuell trakassering på arbeidsplassene, og dette må bli en del av det systematiske HMS-arbeidet.
Guri Melby fra Venstre sa 17. februar at det er «sjefens ansvar at pappa tar perm». Og at det er «en ansvarsfraskrivelse å tenke at staten bare skal fikse alt». Som fagforening er FO i likhet med Melby bevisste på arbeidsgivers ansvar. Men vi krever også at regjeringen tar ansvar.
For feminisme handler ikke bare om et fritt marked og valgfrihet. Det holder ikke alltid med gode intensjoner. Historien har vist oss at utviklingen ikke automatisk går i riktig retning. Utviklingen styres av politikk.
Det er 110 år siden denne dagen først ble markert nasjonalt i USA. I Norge har vi markert dagen i 104 år. Vi har kommet langt, men vi er ikke i mål.
Å sette kvinnekamp på dagsorden eller kalle seg feminist fører ikke nødvendigvis til endring i seg selv. For likestilling handler ikke bare om retorikk, det handler om politikk. Nå håper vi på politisk handling fra feministen Solberg og hennes regjering.