«NRK og sykehusene må ikke få styre byutviklingen» var overskriften på en nylig leder & kommentar i landets største avis.
Hva betyr egentlig det?
Så vidt jeg kan forstå, er meningen å antyde at salg av verdifulle tomter som NRK og sykehusene eier, og som formentlig kan styrke økonomien formidabelt for selgerne, kan bestemme hvilke arealer som skal legges åpent for ny bebyggelse og byutvikling i Oslo.
Det er de respektive helseforetaks styrer som har beslutningsmyndigheten. Sykehusene eies av regionale helseforetak, og beslutningen tas på et overordnet nivå. Bakgrunnen for beslutningen vil variere etter hvem som er eieroppnevnt i styrene. Nåværende leder for styret i Helse Sør-Øst (tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem) er samfunnsøkonom med solid erfaring.
I denne sammenhengen er det viktig å minne om at ledelsen ikke nødvendigvis må ha medisinsk kompetanse, og den er aldri ansvarlig for behandlingen av den enkelte pasient. Det er for eksempel planlagt delt omsorg for nyfødte ved en stor fødeavdeling på Aker og en enhet for intensivbehandling på Gaustad, i stedet for å samle alt på et sted. Dette innebærer at nyfødte, som måtte trenge intensiv behandling, må utsettes for risikotransport for å få behandling. Nonchalant overlater ledelsen dette problemet til spesialpersonell uten å sette seg inn i hva det betyr. Den faglige del av planleggingen forutsettes utført på de samme premisser, uten hensyn til hva de mener, som kjenner virksomheten.
Det er ikke vanskelig å gjette at en romslig økonomi når det skal bygges et nytt og moderne Oslo universitetssykehus (OUS), har stor betydning. Legges listen høyt nok, kan tomtesalg fortone seg som eneste mulighet for å unngå røde tall.
Dagsavisen mener: Er dette så lurt, Raymond?
Hele prosessen hjemles i Helseforetaksloven. Selv om det heter seg at lovens formål er «å bidra til å oppfylle» målsettinger nedfelt i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven, er forholdet til disse lovene ikke regulert. Det er derfor mulig å fatte beslutninger uavhengig av sykehusets kliniske virksomhet. Foretakenes styrer behøver egentlig ikke kjennskap til klinikken ut over økonomiske kalkyler, for å foreta sine beslutninger.
De nå over hele landet nedlagte lokalsykehusene ble bygget fordi brukerne, tidligere kalt innbyggere, hadde behov for dem. De ville ha sykehus der de bodde og arbeidet og syntes det var en dårlig idé å måtte transporteres mange mil for å få behandling. Det samme behovet er til stede i dag. Brukerne vil derfor protestere på nye planer som krysser deres interesser. På moderne vis vil de i dag si sin mening, ytre seg i sosiale medier, eller samle seg i fakkeltog i brennende engasjement. Problemet er bare at beslutningene ikke lenger er underlagt demokratisk kontroll veiledet av befolkningens behov. Dersom det av økonomiske grunner anses nødvendig å nedlegge for å bygge nytt, bestemmes dette suverent av «ledelsen».
[ Les flere debattinnlegg om sykehusbyggingen her ]
Tilfellet Oslo som refereres her, krever at Ullevål sykehus selger bort sine utbyggingsarealer. Da kan Ullevål sykehus heller ikke lenger figurere i plankonseptet, om det er aldri så viktig. Gaustad + Aker blir da det viktige, mens Aker + Ullevål blir helt uaktuelt og omtales ikke.
Nylig ble det avholdt et meningsutvekslingsmøte i Grønt auditorium på Ullevål. Sykehusets direktør kunne meddele at vi etter Helse Sør-Østs beslutning må «forholde oss til» Gaustad/Aker planen. Styreleder i det regionale foretak skal ha understreket at tomtesalg er en forutsetning for hele prosjektet. Kanskje var det derfor ingen fra ledelsen tok til ordet for den andre løsningen, utbygging av Ullevål og Aker og la Gaustad være i fred. Et nær sagt samlet fagpersonell med tillitsvalgte i spissen går inn for dette siste alternativet. Sikkert er det at Ullevål/Gaustad løsningen ikke ses på med stor entusiasme hos dem som i dag jobber på Ullevål. Det stod tydelig skrevet i mange ansikter under møtet, som tross alt ble holdt i en gemyttlig atmosfære. Dette er et dårlig utgangspunkt for det viktigste utbyggingsprosjektet i norsk helsetjeneste.
Spesialisthelsetjeneste for alle i landet som trenger det, er kanskje vårt viktigste velferdsgode, møysommelig bygget opp gjennom flere tiår. Grunnlaget for dette gode er medisinsk faglig og demokratisk. Dette undergraves nå av et autoritært, økonomisk beslutningssystem. Blir også fagligheten underkjent, blir behandlingen dårlig. Overstyrer økonomien, går det ut over kvaliteten og lik behandling for alle. Vi ligger dårlig an om politiske og økonomiske mål prioriteres fremfor faglige.
Dette må jo være en konsekvens av foretaksmodellen, selve strukturen i vår spesialisthelsetjeneste. Etter denne modellen er de regionale helseforetak gitt eiermakt over sykehusene. Helse- og omsorgsministerens overmakt blir rent formell, fordi det for et enkelt menneske ikke er mulig å ha styring og oversikt over hele «konsernet».
De regionale helseforetakene som «eiere» får dermed et ganske stort handlingsrom når det gjelder plan og økonomi. På dette nivå i hierarkiet behøver man ikke bekymre seg om pasientbehandling ut over et visst «sørge for» ansvar for helsetjenestene. Et regionalt helseforetak kan derfor fungere som eiendomsinvestor eller et investeringsselskap. Dermed kan eiendomsutvikling bli en viktig del av prosessen. Det er ikke sikkert departementet blir fyllestgjørende orientert om det som pågår.
Jeg kan ikke komme til noen annen konklusjon enn at spesialisthelsetjenesten må organiseres på en slik måte at den igjen blir underlagt demokratisk kontroll. En halvprivatisering av fellesskapets ressurser, der man kan handle med eiendelene etter eget forgodtbefinnende, vil i lengden virke nedbrytende for vår felles helsetjeneste.