Det sies at Norge er en havnasjon, en fiskerinasjon og en sjømatnasjon. Hvor kommer egentlig de begrepene fra?
På regjeringens nettside lærte jeg en og annen ting om Norge. At Norge har en av verdens lengste kystlinjer. At Norge er en av verdens største eksportører av fisk og sjømat. Og at Norge er i front når det gjelder ansvarlig forvaltning av havets ressurser.
Den siste setningen la jeg merke til. Kan Norge være i front når det gjelder ansvarlig forvaltning av havets ressurser? Norge har selvfølgelig en lang og stolt historie med havet. Men de har også en kort og pinlig historie med havet i nyere tid.
På 1960-tallet tillot Norge et rovfiske på småsild i Finnmarksfjordene, utført av sildesnurpere utenfra, som endte med en kollaps i sildebestanden og økosystemer i ubalanse. Datidens havforskere beskyttet småsildefisket, og mente at mennesket ikke kunne ødelegge verken sildebestanden eller økosystem. «Fjordfinner» fra «fjordhåll» i Finnmark skulle i hvert fall ikke tro at de kunne belære havforskerne!
De siste 40 årene har Norge bygget opp en livsfarlig oppdrettsindustri. Oppdrettsanleggene står på tidligere fiskerike gytefelt og medfører rekedød, bunnslam og uspiselig fisk. Protester fra brukerne av fjordene som ser skadeeffektene hver dag fører ikke frem. Nei – havnasjonen med hovedkvarter i Oslo har full kontroll over situasjonen.
Mens noen fjordtorskbestander er utryddet, er andre på et lavmål. Med alle reguleringer som følger med Norges tilstedeværelse i sjøsamiske områder, er det vanskelig å se den ansvarlige forvaltningen av denne ressursen. Sjøsamer har i århundrer kjempet mot norsk, dansk og svensk plyndring av fjordene våre. Ett eksempel er sjøsamen Sarve Persen som på 1600-tallet ble dømt til døden ved brenning for å ha krevd skatt fra tilreisende fiskere på Porsangerfjorden.
Så forkorter Norge sjølaksefisket av et uttalt hensyn til laksebestanden, mens de øker med lakseoppdrett som er den dokumentert største faren mot nettopp laksebestanden. I sjøsamisk sammenheng heter det at det renner inn den ene enden og ut den andre. For alt sjøsamene vet skjønner ikke Norge at hullet øverst i bøtta ikke er det eneste – og at det faktisk finnes et like stort hull i bunnen av bøtta.
Nå har Norge gått så langt at de vil tillate sjødeponi i Repparfjorden. Det til tross for at alt liv på fjordbunnen vil dø i deponiområdet. Norge har så mange fjorder at de visstnok kan ofre en og annen, slik at en og annen investor kan tjene seg grådig rik. Det er vel bare sånt som følger med når Norge er i front hva angår ansvarlig forvaltning av havets ressurser.
Kvalsund kommunestyre ønsker sjødeponiet velkommen, og generaliserer sjøsamer som tilhengere av sjødeponi. Nå er varaordfører i Kvalsund en forkjemper for sjøsamene, der han stiller med kofte og feirer konsesjonen foran mediekorpset. Og ordføreren har i sin higen etter kobber og døde fjorder imponerende nok lagd regnskap på at 40 % av kommunens innbyggere er sjøsamer!
Den mest skamløse er næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og måten han misbruker sjøsamebegrepet på. For å rettferdiggjøre sjødeponiet har han i et debattinnlegg påpekt at Kvalsund er et sjøsamisk kjerneområde, og antydet at konsesjonen må respekteres av hensyn til sjøsamiske rettigheter. Kanskje han burde stilt med kofte på pressebildet for å gi splitt-og-hersk-taktikken sin maksimal effekt? Hvis han er så opptatt av sjøsamiske rettigheter kan han begynne med å følge opp Nasjonal institusjon for menneskerettigheters anbefalinger i temarapporten «Sjøsamenes rett til sjøfiske» (2016).
Han er forholdsvis ny som næringsminister og har aldri følt sjøsamenes bekymringer på kroppen. Han har kanskje aldri lest temarapporten heller, men kort sagt anbefaler Nasjonal institusjon for menneskerettigheter følgende:
At sjøsamenes rett til fiske som en del av deres kulturutøvelse og basert på deres historiske fiske, bør lovfestes. At sjøsamenes rett til deltakelse i bruk, styring og forvaltning av sitt materielle kulturgrunnlag må sikres bedre i lovverket enn hva som er tilfellet i dag. Og at lovgivningen må sikre at inngrep som kan innvirke på sjøsamenes materielle kulturgrunnlag blir tilstrekkelig utredet.
Det er mer enn nok å ta av for en næringsminister som ivrer for sjøsamiske rettigheter. Han kan redusere fiskerier på nøkkelarter i økosystemet, stenge åpne oppdrettsanlegg, eller gjøre opp for sine forgjengere og få fisk tilbake i sjøsamiske fjorder. Næringsministeren er villspor når han tror et sjødeponi skal ivareta sjøsamiske rettigheter.
Kanskje varaordføreren og ordføreren i Kvalsund har overbevist næringsministeren om at sjøsamekortet er det som må til for å få oppslutning om sjødeponiet? Det minner om bjørnen som lot halen fryse fast i isen, fordi reven lurte den med at den slik kunne få fisk.
Næringsministeren representerer ikke meg som sjøsame – og han jobber ikke for sjøsamiske rettigheter. Hans ønske om sjødeponi er ikke basert på sjøsamisk tankesett. Han bruker bare sjøsamekortet som en del av spillet om Repparfjorden. Det at næringsministeren vil tillate ødeleggelse av Repparfjorden betyr ikke at Norge respekterer sjøsamiske rettigheter.