I leirer i Syria og Irak sitter det nå tusenvis av kvinner og barn og venter på sin skjebne. De er krigens menneskelige nedfallsfrukt, som ingen ønsker. Men barna er uskyldige uansett hva mødrene har gjort i denne marerittaktige konflikten i Midtøsten som har kostet hundretusenvis av liv.
Politiets sikkerhetstjeneste anslår at det er ti til tolv norske kvinner som har sluttet seg til IS. Alle disse skal ha fått barn, og i dag er det rundt 40 barn med norske foreldre i området. De fleste er internert i leire under svært dårlige forhold.
Vi må på et eller annet vis ta ansvar for disse barna, som er norske statsborgere. Men det er åpenbart at det norske samfunnet står overfor et vanskelig moralsk dilemma. Kan man hente barna til Norge, men la mødrene bli igjen? Kan man hente hjem igjen alle, selv om mødrene kan ha bidratt til forbrytelser?
Norske folkerettseksperter og FNs organer er tydelige: Norge har en forpliktelse til å hente disse barna hjem. FNs barnekonvensjon og norsk barnelov pålegger oss også å hjelpe IS-barna. Men det må også være vår moralske, selvpålagte plikt. Barna er uskyldige, og vi mener de bør hjelpes og hentes ut. Uten bistand kommer de seg selvsagt ikke noe sted.
Statsminister Erna Solberg har overfor NTB avvist å hjelpe noen som aktivt har bidratt i terrorkrigen på IS sin side, og heller ikke deres avkom. Vi anerkjenner de vanskelige etiske vurderingene, men mener dette er feil slutning.
Det aller viktigste hensynet vi som samfunn må ta, er det til barna. Norske barn. De 40 barna vil ta ytterligere skade av opphold i destruktive leire. De vil lide fysisk, psykisk og få en dårlig kognitiv utvikling. Vi mener derfor at man bør hente hjem både barna og de fåtallige mødrene til Norge, og så ta diskusjonen om juridisk status for mødrene og om hvilke tiltak som er til barnas beste her hjemme.
Det er ingen lett jobb, og den vil kreve ressurser fra mange ulike etater, ikke minst barnevernet, men det vil være å gjøre det rette.