Arbeiderpartiets Raymond Johansen har nylig vært ute og pekt på integreringsproblemer i Søndre Nordstrand og Groruddalen, og 12. februar fulgte partikollega Line Oma opp temaet i Dagsavisen med kommentarer til en fersk rapport om hverdagen i barnehager i Gamle Oslo. Rapporten viser at barnehagene på Oslos østkant har betydelig dårligere kår enn på Oslo vest. Paradoksalt nok, siden levekårsundersøkelser viser at barn på østkanten trenger barnehager med god kvalitet.
Det er fint at politikerne setter ulikhetene på dagsorden. Vi vet fra vår egen forskning at rammebetingelsene i mange av byens barnehager er langt fra gode nok, personalet jobber under vanskelige forhold og med ressurser som på ingen måte står i forhold til de krav som stilles om resultater, blant annet til utvikling av norskspråklige ferdigheter hos barna. Vi setter imidlertid spørsmålstegn ved de gjentakende tiltak som foreslås: fjerne kontantstøtten, sende ansatte på norskkurs og jobbe med kulturforståelse for, som Oma formulerer det, å «forklare konsepter med matpakke og tur». Kort sagt går tiltakene ut på å forandre på minoritetsbefolkningen for å gjøre dem mest mulig lik majoriteten. Gjennom disse tiltakene er målet at minoritetsspråklige barn skal mestre norsk før skolestart på samme nivå som majoritetsbarn og dermed lykkes med utdanning og i samfunnet for øvrig.
Et argument som stadig gjentas er at å fjerne kontantstøtten vil ha en positiv effekt på minoritetsspråklige barns språkutvikling. Erik Eliassen leverte i 2018 en doktorgradsavhandling som viser at tidlig barnehagestart ikke har effekt på barns språkutvikling ved tre års alder. Vi vil derfor heller rette oppmerksomheten mot faren for språkbytte for barn med annet morsmål enn norsk. Et godt utviklet norsk språk bygger på et godt utviklet morsmål. Det første året kan sees på som en gylden mulighet til å skape et godt fundament på morsmålet for de barna som er så heldige å ha flere språk rundt seg i oppveksten, og som kan legge et godt grunnlag for andrespråksutvikling når barnet starter i barnehagen.
Ideen om at barn lærer bedre norsk hvis flerspråklige ansatte sendes på norskkurs er allerede blitt en så allment akseptert «sannhet» at krav om norskferdigheter er blitt lovfestet. Dette er en idé som sirkulerer blant politikere og enkelte barnehageledere, men som ikke samsvarer med forskning om andrespråksutvikling. Vi har tidligere påpekt svakheter i teorien fordi den bygger på en idé om at språk smitter. Man blir ikke nødvendigvis en god språkmodell av å ha bestått en norskprøve der innholdet overhodet ikke har relevans for barnehage. Derimot viser både vår egen og andres forskning at gode kommunikasjonsferdigheter er viktige når barn skal støttes i å utvikle et andrespråk. En barnehageansatt med flerspråklig bakgrunn kan være en god språklig rollemodell uten å snakke norsk feilfritt. Flerspråklige ansatte har dessuten betydningsfull kompetanse når det gjelder å formidle til foreldre deler av særegen norsk kultur som kan synes underlig for dem som betrakter den utenifra, så som matpakke og tur i regnvær og kuldegrader. Det kan føles trygt og tillitsvekkende å få det forklart fra noen som selv har kjent på ulikhetene. Dessverre ser det ut til at språkkravet har ført til et mangelperspektiv på flerspråklige ansatte, framfor at man fokuserer på den unike muligheten de gir til brobygging.
En viktig forutsetning for at barn lærer norsk er at barnehagen har et godt og variert språkmiljø. Det krever nok bemanning og ansatte med kompetanse som får tid og ro til gode samtaler og aktiviteter i små grupper. Barn lærer ikke norsk bare av å få en barnehageplass, de må inkluderes i meningsfull samhandling med mer kompetente andre. Gjeldende bemanningsnorm gir dessverre lite rom for meningsfylte samtaler i mindre grupper. Framfor å øke ressursene legges det press på personalet for å oppnå spesifikke læringsmål. Vi frykter at dette stresser ansatte slik at man isteden oppnår motsatt hensikt.
Blar man videre fra presentasjonen av undersøkelsen fra Gamle Oslo i Dagsavisen 12. februar, kommer man til en omtale av språkviter Pål Kristian Eriksens nye bok «Nye språk i Norge. En språkodyssé». Eriksen uttaler seg om det språklige mangfoldet i Norge i positive vendinger, og sier «Tidligere hadde man i Norge en misforstått oppfatning av at flerspråklighet skadet barns språkutvikling. Det var blant annet grunnlaget for fornorskningspolitikken overfor samer, kvener og tatere». Vi mener at de overnevnte politiske føringene viser at fornorskningspolitikken lever i beste velgående. Barnehager i Oslo står overfor betydelige utfordringer, men antakelsen om at flerspråklige barn lærer godt norsk bare de begynner tidlig nok i barnehagen og har ansatte rundt seg som snakker med norsk ordstilling og norsk aksent må utfordres fra et faglig og profesjonsetisk perspektiv. Denne kronikken er et bidrag i et slik diskusjon.