Igjen er Norge i klammeri med utlandet på grunn av barnevernet. Den polske konsulen i Oslo, Sławomir Kowalski, ble nylig erklært persona non grata av Utenriksdepartementet. Han er uønsket på grunn av oppførselen sin i møte med norske, offentlige tjenestemenn. Som konsul har Kowalski nemlig hatt som oppgave å bistå polske borgere i Norge. Dette har han tolket dithen at han skal møte opp når polske familier opplever at barnevernet tar over omsorgen for barna deres. Det er her han skal ha vært truende og til dels voldelig mot tjenestemenn.
For innsatsen sin for polske medborgere i konflikt med Barnevernet ga det polske utenriksdepartementet Kowalski tittelen «Årets konsul» i 2016. Og for noen uker siden innvilget Polen asyl til en norsk kvinne som har bodd i Polen siden 2017 fordi hun er redd barnevernet vil ta hånd om barnet hennes. Hun blir den første nordmannen siden andre verdenskrig som får status som asylant. Vi har altså å gjøre med en pussig situasjon, der to europeiske demokratier, begge med i både EØS og NATO, tyr til grep de ellers bruker overfor land ingen av dem liker å sammenligne seg med.
Ekstra uheldig er det fordi både Norge og Polen har ratifisert den såkalte Haag-konvensjonen fra 1996, som skal styrke det internasjonale samarbeidet i foreldrekonflikter og barnevernssaker på tvers av landegrensene.
Hvordan har vi kommet dit? Ikke er det fordi barnevernet er spesielt ute etter polakker. Tallene viser at av 1000 polske barn i Norge blir tre tatt ut av hjemmet. Tilsvarende tall for barn med foreldre uten innvandrerbakgrunn er åtte.
Grunnen er nok heller at konflikt med barnevernet passer som hånd i hanske for det nasjonal-konservative regimet i Polen i dag. Norsk barnevern har derfor fått en del oppmerksomhet i polske massemedier, både de tradisjonelle og de sosiale. Og saken er veldig politisert. Den følger den skillelinjen som preger polsk politikk om dagen. Den dreier seg mye om livsstil og kultur. På den en siden står de nasjonal-konservative, på den andre de liberale og venstreorienterte.
De nasjonal-konservative vil gjøre Polen til et bolverk for konservativt fortolket kristendom i Europa, en verdensdel de mener er i ferd med å skli lukt ut i synden. Da står familien og nasjonen sentralt. Individene er primært medlemmer av disse ikke-valgte fellesskapene. Individet skal underordne seg. Det at barn skal ha rettigheter som individer, er de ikke tilhengere av. Argumentasjonen kobles til motstand mot likestilling mellom kjønnene og mot likekjønnede parforhold.
Når barnevernet griper inn overfor familien, ser de nasjonalkonservative det som et forsøk på å rive ned familien som institusjon. På visse polske nettsteder står det at i Norge er barna statens eiendom. Og når barnevernet attpåtil tar barna ut av polske familier, og plasserer dem i norske fosterfamilier, blir det et angrep på nasjonen – på nasjonens kropp så å si. Det er lett å spille på følelser her.
De siste årene har de nasjonal-konservative fått en mektig støttespiller. Det dreier seg om organisasjonen Ordi Iuris (Rettsorden) som samler en rekke konservative jurister. De har blant annet engasjert seg for at farmasøyter skal ha samvittighetsfritak for å selge prevensjonsmidler i apotekene og tilbyr rettshjelp i sakens anledning. Ordo Iuris har også slåss mot Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. De vil i stedet ha en konvensjon om forsvaret for familien, som de betegner som vår tids mest diskriminerte samfunnsgruppe.
Det kan virke som om Ordo Iuris har et spesielt horn i siden til Norge. Allerede for flere år siden rettet Ordo Iuris sterk kritikk mot Norge for støtten til landets NGO-er. Gjennom EØS-ordningen har Norge gitt uforholdsmessig mye støtte til liberale og venstreorienterte grupper i de store byene, mener Ordo Iuris.
De har nå engasjert seg for konsul Kowalski. Og de var de som sto på for at den norske kvinnen, Silje Garmo, fikk asyl i Polen. Myndighetene var i utgangspunktet lite villige til dette fordi det mente det neppe var i Polens interesse politisk og økonomisk. Det er lederen for Ordo Iuris, Jerzy Kwasniewski, som har vært kvinnens advokat. Dette sier noe om denne gruppas gjennomslagsevne.
I Norge er det bare særdeles marginale grupper som har engasjert seg i saken. Det dreier seg om konspirasjonsmiljøer og om kristenfundamentalister helt i ytterkanten av norsk kristenliv. Denne gruppa ser barnevernets framferd bokstavelig talt som et endetidstegn fordi den er et angrep på familien, slik de ser det.
Barnevernssaker mellom Polen og Norge er altså blitt sterkt politisert i den forstand at temaet mer er blitt et redskap for å ramme motparten enn et tema man faktisk ønsker å drøfte. Det er synd for det er mye man kunne ha snakket med innestemme om.
Andre land i Europa har jo også barnevern, og de tar barn ut av familiene i omtrent samme omfang som det norske barnevernet. Dette gjelder også det polske. Men i andre land, kanskje særlig øst i verdensdelen vår, skjer det først når det er snakk om omfattende vold eller rusmisbruk. Hos oss er det hele litt mer psykologisert og dreier seg om skjønnsmessige forhold rundt barnets utviklingsmuligheter psykologisk, sosialt og når det gjelder læring. Det gjør det lettere for foreldre som har blitt fratatt barna sine å si at vedtaket er løst fundert.
Dertil kommer at det norske barnevernet har hatt lavere terskel for å plassere barna i fosterfamiler som barna ikke er i slekt med, og lar dem bli der hvis barna finner seg godt til rette. Det med barnas følelsesmessige tilknytning til fosterforeldrene blir tillagt større vekt enn i mange andre land. Barnas følelser går foran de biologiske foreldrenes følelser.