Debatt

Det går alltid et tog

Ikke minst i det Herrens år 2019 når datoen viser 8. mars.

MED HISTORIEN I RYGGEN: 25. april 1975 var en gruppe på rundt 30 kvinner på omvisning i Stortinget. På slutten av omvisningen kastet de kåpene som skjulte plakater med «selvbestemt abort nå» og «nei til tvangsføding» og lenket seg sammen i stortingshallen. Der satt de til de ble geleidet ut og kjørt til politiet for registrering. Det hele skjedde under avsynging av kampsanger. FOTO: VIDAR KNAI/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det vil bli tog og andre arrangementer over hele landet, og det aner meg at deltakelsen blir høy. Politikere kan ikke tukle med abortloven, og så tro at stillheten senker seg. Det har allerede gått protesttog gjennom det ganske land. NRK meldte om over 30 arrangementer lørdag 17. november. I Oslo møtte over 8.000 opp foran Stortinget for å protestere, og da regjeringen ble utvidet 22. januar, demonstrerte 30 kvinner utenfor Slottet, ikledd drakter inspirert av serien «Handmaid´s tale». Serien handler om det fiktive Gilead, stedet der kvinner er redusert til fødemaskiner. Selvfølgelig er dette sterke virkemidler, men så vet vi at det finnes kristenkonservative krefter som ser på tvillingabortsaken som første steg i ytterligere innstramminger. Som kjent fikk KrF i regjeringsforhandlingene gjennomslag for å fjerne retten til fosterreduksjon før grensen for selvbestemt abort. Gynekolog og professor Johanne Sundby uttaler i Dagsavisen 22. januar: «Jeg har ikke vært borti ett eneste tilfelle der jeg følte at jeg kunne si mer om kvinnens situasjon enn kvinnen selv.»

Det er over 40 år siden vi her i landet fikk lovfestet selvbestemt abort, nærmere bestemt 30. mai 1978. Innenfor 12. uke av svangerskapet fikk kvinner selv bestemme om svangerskapet skulle avbrytes. Denne loven avløste loven fra 1964 der kvinnen måtte søke en nemd, bestående av to leger, om tillatelse til å ta abort. Etter at KrF kom inn i regjering, og Kjell Ingolf Ropstad er blitt barne- og familieminister, er likestillingsområdet flyttet til kulturministeren. Kanskje like greit når denne barne- og familieministeren kan få seg til å si at klarer du å bære fram ett barn, klarer du to. I ettertid unnskyldte han seg med at dette var krøkkete sagt. Krøkkete? Nei, dette var langt fra krøkkete. Det var intet mindre enn dypt respektløst fra en som absolutt ikke vet hva han snakker om. Av enkle, biologiske årsaker!

Denne regjeringen har også bestemt at man ikke skal utvide tilbudet til kvinner som ønsker tidlig ultralyd eller NIPT-testen som er en blodprøve som avdekker kromosomfeil og genetiske sykdommer hos fosteret. I dag er det kun kvinner over 38 år og kvinner i risikogrupper som får dette tilbudet. Grunnen til denne bestemmelsen er at man tidligere hadde begrenset laboratoriekapasitet, noe man ikke i samme grad har i dag. Vi ser en klar umyndiggjøring av oss kvinner. Heller ikke eggdonasjon vil bli tillatt. Men tro det eller ei, vi kvinner er, i tillegg til livmor, faktisk også født med hjerne å tenke med og hjerte å føle med.

KrF ynder å snakke om sorteringssamfunnet. Da foreslår jeg at regjeringen gjør noe med sorteringssamfunnet etter fødsel. Her er det snakk om blant annet pleiepenger, tannhelse og økte egenandeler for funksjonshemmede.

Det har vært mange kamper å stå i. På 1800-tallet måtte ugifte, gravide kvinner stå ved kirken iført skammeskaut. Til spott og sped. Mennene betalte seg ofte ut av skammen. Storbonden fikk drengen til å påta seg farskapet. En soldat eller matros kunne få en årslønn ved å stille sitt navn til disposisjon. Dette er dokumentert av statsarkivar Yngve Nedrebø ved statsarkivet i Bergen.

Leiermål – seksuell aktivitet utenfor ekteskapet – førte i mange tilfelle til selvmord om jenta ble gravid. Vi har lest om unge, fortvilte jenter som kastet seg ut i fossen, så brennmerket av livet at hun ikke greidde å fortsette livet, verken sitt eget eller sitt ufødte barns. Og var det ikke en foss i nærheten, var det nok av strikkepinner. Der, dypt inne i livmoren, ble strikkepinnen et dødbringende våpen.

Marie Spångberg ble etter hard kamp landets første kvinnelige lege i 1893. Norske medisinprofessorer uttalte følgende tidlig på 1880-tallet: «Kvinner har ikke tilstrekkelig helse eller nervesystem til å tåle studiet. Det er mot kvinners natur å studere medisin, og kvinner som tar høyere utdanning, kan bli abnorme.» (A-magasinet 19. oktober 2018.) I dag er 7 av 10 medisinstudenter kvinner. Ganske abnormt!

I Drammens Tidende 7. februar 2019 uttaler FrP-politiker Lavrans Kierulf seg om et av årets 8. marsarrangement i Drammen, en fest kun for kvinner: «Det henger ikke på greip i det hele tatt.» Jeg ser problemet med at et kommunalt arrangement kun er åpent for kvinner. Men jeg forstår også argumentet fra Kaja Tvedten i avdelingen for Interkultur: «Det er viktigere å sørge for at alle kvinner kan delta enn at menn gjør det.» (DT 9. februar). Jeg ser på dette som del i en integreringsprosess. Og av og til må man ta noen ekstra skritt før målet er nådd. Så vil jeg bare få minne om at i fjor var det her i Drammen en torskemiddag på 8. mars, kun for menn, arrangert av herreklubben St. Olavs klubb. Men det henger vel på greip, Kierulf? En to(r)skeaften kun for menn på 8. mars?

Nå har det seg slik at etter toget er det nok et arrangement her i byen. Det er et åpent møte i Folkets Hus. Da regner jeg med å se deg der, Kierulf? Etter at jeg har sett deg i toget, kanskje under en abortparole? Tradisjon tro blir det på dette møtet tale for dagen, appeller og sanger. Der kan du lytte til sanger vi har sunget siden -70-tallet, viktige strofer som:

«At kvinnfolk ikke duger men er yndige og svake,

det er vrøvl og det er løgn og det er tullprat

som vi skal slå tilbake.»

Og så denne:

«For høye herrer har kvinner slavet og trellet,

for rikmenn har kvinner lidd.

Vi har vaske gølv og mata barn –

vi har bakt brød og nøsta garn.

Dere tok våre menn ifra oss kvinner,

fabrikkene slukte dem.

Dere sendte våre menn som pendlere

bort ifra våre hjem.

Men nå går det ikke å lure oss lenger.

Nå kjenner vi så godt deres tomme prat.

I dag går vi i første rekke

og kjemper for vår rett.

Kravet er arbeidsplasser til oss

og daghjem til våre barn.»

Vel møtt!