Derimot har Israels okkupasjon eskalert og en fredsløsning synes lenger unna enn noen gang før.
«I 25 år har Norge iherdig arbeidet for en tostatsløsning», sier statssekretær i UD, Audun Halvorsen i et innlegg i Aftenposten 08.02.19, og fremhever samtidig «Norges balanserte tilnærming til konflikten». Denne balansegangen fra regjeringen har ikke ført oss nærmere en løsning, snarere tvert imot. Forholdene i området har stadig blitt verre. Men balansegangen har ført oss fram til Granavoll-erklæringen, som forteller oss at regjeringen vil «Legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel.» Balanseringen har ført oss ned i spagat på den ene sida av bommen.
Norge vil med denne regjeringserklæringen i ryggen søke medlemskap i Sikkerhetsrådet. Det vil utvilsomt skade palestinernes sak. I Sikkerhetsrådet trenger vi stater med ryggrad som kan se begge sider av konflikten, og ikke en stat som «balanserer» etter Netanyahus diktat. Norge i Sikkerhetsrådet vil utvilsomt være å gi en dobbeltstemme til Netanyahu, Trump og hans Midtøstenpolitikk. Kan Norge, Midtøsten og verden være tjent med en slik utvikling?