Debatt

Trenger vi ham som folkehelt?

17. februar sørger Scandic og Atikko for at lommeboka til Kongo-fareren Joshua French blir tjukkere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

17. februar gjester Joshua French Scandic Bodø for å fortelle sin egen versjon av Kongosaken. Nok et stopp på veien på hans norgesturné. Godt hjulpet av eventselskapet Atikko og Scandichotellene denne gangen. Det synes å være krefter der ute som ønsker å gjøre French til en norsk folkehelt. Foredragene går for fulle hus og lommeboka hans blir stadig tykkere. Dette må bety at French og Molands eskapader i Afrika har blitt gjort salg- og svelgbare for folk flest. Prominente samfunnsdebattanter har tidligere kalt foredragsturneen for et gigantisk renovasjonsprosjekt. Dreier dette seg om et nasjonalistisk renovasjonsprosjekt hvor Erna Solberg har spilt en sentral rolle?

17. mai 2017 ble French hentet tilbake til Norge i et privatfly leid av UDI. Landets politiske elite med Brende og Solberg i spissen, dro i gang en stor pressekonferanse. Statsministeren avbrøt sin egen feiring i Bergen for å være med og fronte begivenheten i hovedstaden. Pressekonferansen bar til tider preg av at vi hadde fått en av «Norges sønner» hjem.

Jeg bodde i det gamle Jugoslavia fra jeg var 7 til 11 år, den gang Tito var leder. Jeg har i ettertid fundert på om Tito ville ha utnyttet saken på samme måte? For meg fortoner Solbergs håndtering av saken seg som et eksempel på overdreven nasjonalistisk onanering vi godt kunne vært foruten. Et PR-stunt fra Erna og Brende som på mange måter overgår Titos dyrkelse av seg selv i banalitet, uten å sammenligne for øvrig.

Jeg har på ingen måte tro på at Kongos rettsapparat er rettferdig eller i nærheten av det norske. Ut fra informasjon og bildebevis, er det dog ikke urimelig å anta at French og Moland kan ha drept sin sjåfør. Man kan tenke seg et scenario hvor en pakistaner blir arrestert, mistenkt for å ha drept en nordmann. Under etterforskningen finner man bilder, som han selv har tatt, der han smilende vasker bilen for nordmannens blod. Muligens hadde mediedekningen vært den samme. Jeg sliter med å overbevise meg selv om at det er sannsynlig.

French har markedsført seg selv som en tidligere profesjonell elitesoldat som sammen med sin venn og kompanjong dro til Afrika for å jobbe som leiesoldat og sikkerhetsekspert. Det kunne knapt ha vært lenger fra sannheten:

French og Moland fikk sparken i Telemarksbataljonen. De ble funnet uegnet til å sendes ut av landet som representanter og soldater for Norge.

Ifølge et av hans siste utsagn var French på et «lavprofil» rekognoseringsoppdrag for en lokal milits i Kongo (eller informanten til militsen ...). To hvite menn på en moped på deling, tett klistret inntil hverandre på landeveien i Kongo, er vel neppe måten å gjøre det på hvis man ikke skal vekke oppsikt. En elefant langs veien hadde nok vakt mindre nysgjerrighet. Reisen inn i Kongo fremstår som svært amatørmessig og alt annet enn et lavprofilert oppdrag gjennomført av profesjonelle elitesoldater.

I siste intervju i Dagbladet får vi høre at han angivelig skal ha blitt stappet full av hallusinogener av kongolesiske fengselsmyndigheter. Det er vanskelig å forestille seg hva hensikten skulle være. Å kalle cellen sin for Stanleyville virker ikke særlig smart hvis du sitter innesperret i et fengsel i Kongo. Under sitt opphold i Afrika skal de uoppfordret, jevnlig ha levert etterretningsrapporter til en offiser i heimevernet. Han visste ikke hva han skulle gjøre med dem. Hensikten var angivelig å bringe dette videre til etterretningstjenesten. Hva slags nytte etterretningstjenesten skulle ha av informasjon om et land vi stort sett gir bistand til, og som ikke er i nærheten av å representere noen som helst sikkerhetsrisiko, må gudene vite. Ser man på French og Molands egen video av sin treningsleir i Uganda i 2009, publisert av VG, kan man fort bli rystet. Denne er ifølge VG redigert slik at det verste er tatt bort. Videoen viser etter mitt syn en som blir opphisset av å plage andre, snarere enn en profesjonell aktør. Leter man, finner man sikkert flere eksempler på Frenchs absurde tanker, påstander og handlinger. Eksemplene over gir dog et helt annet bilde av French enn det Atikko og han selv tegner.

French og Moland har gang på gang endret forklaring med hensyn til hva de gjorde i Kongo og omstendighetene rundt sjåføren Abedi Kasongos død. Enkelte journalister som har fulgt saken i detalj, kaller French for en notorisk løgner. Han har i det siste innrømmet at han var på oppdrag for en for en lokal milits. I dette tilfellet CNDP, den tidligere militsen til Laurent Nkunda, bedre kjent som «slakteren fra Kisangani». Det er godt dokumentert at militsene i Kongo, ved siden av andre krigsforbrytelser, har brukt seksualisert vold som en del av sin strategi. Selv ikke små barn og babyer har blitt spart. Det mangeårige arbeidet til fjorårets nobelprisvinner Mukwege på Panzi sykehuset viser nettopp dette. French og Moland påtok seg dermed lønnet arbeid for folk som har for vane å voldta små barn.

Det hadde muligens vært greit å promotere en fyr som havnet i uføre i Afrika grunnet en litt vel livlig fantasi og en god porsjon vrangforestillinger, men synes Atikko det er greit å promotere mennesker som har jobbet for krigsforbrytere? Og synes Scandic det er greit å gi det samme mennesket en scene for å fremlegge sitt budskap? French har neppe mye fornuftig å bidra med når det gjelder overlevelse, krisehåndtering eller andre ting det promoteres med.

Gitt at det teknisk sett var umulig å etterforske og straffeforfølge French i Norge for hans eskapader i Afrika, burde ikke statsministeren da ha vært raskt ute med et lovforslag for å hindre at «norske eventyrere» i fremtiden kunne påta seg slike oppdrag? Skiller slike «eventyreiser» seg vesentlig fra reisene til norske Syria- og Irak-farere? Muligens kan man argumentere for at intensjonen bak reisen til Kongo-farerne, representerer et langt større moralsk forfall.

Regjeringen var raskt ute med å skjerpe lovverket etter hvert som problemet med fremmedkrigere dukket opp fra 2010-tallet og utover. Hverken Solberg eller Brende så behov for endring av lovverket i lys av historien om Kongo-farerne. Var de altfor opptatt med å sole seg i glansen av at de, på selveste nasjonaldagen, hadde klart å hente hjem en av Norges bortkomne sønner?

Mer fra: Debatt