I et oppslag i Dagsavisen torsdag 31. januar blandes to saker som ikke egentlig har så mye med hverandre å gjøre sammen. Den ene er saken om såkalt «virkelighetslitteratur» og drama basert på familien Hjorts kompliserte historie. Den andre er saken der justisminister Tor Mikkel Waras hjem og hans familie blir filmet i skjul og siden vist uten samtykke i teaterstykket «Ways of seeing».
Den første saken har gitt en interessant debatt om grensene for kunstens frihet. Ingen kan vite hvor nært virkeligheten handlingen i henholdsvis Vigdis og Helga Hjort sine bøker er, akkurat som de ikke kan vite om Karl Ove Knausgård gir et riktig bilde av sin kones mentale tilstand, eller om teaterstykket «Oslo» gir et riktig bilde av Osloprosessen eller aktørene i den. Hvor nært opp mot virkelige karakterer kan man legge et fiksjonsverk, før man må ta ansvar for at de som portretteres, føler seg uthengt? Hvor begrenset blir kunsten, dersom alle som føler seg portrettert, skal få vetorett?
Når det gjelder teaterstykket Ways of seeing er det ikke dette som er problemstillingen. Ja, også denne saken handler om krenkelse av privatlivets fred, som i saken om familien Hjort. Men i «Ways of seeing» er ikke grunnlaget for debatten, og for politianmeldelsen fra Waras samboer, hvorvidt stykkets innehold gir et rett eller galt bilde av virkeligheten.
Filmen i teaterstykket viser ekte videoklipp fra familiens ekte hjem. Det handler ikke om hvorvidt noen selv mener at de kjenner seg igjen i en fiksjon. Det handler om at noen først overvåker deg uten at du vet det, og deretter viser andre hvor du bor, samtidig som de hevder at noen i familien din er en del av en rasistisk konspirasjon.
Regissør Pia Maria Roll og teatret ble politianmeldt fordi regissørene har ligget i buskene utenfor huset til en privatperson som aldri har oppsøkt offentlighetens lys og filmet henne, hennes hjem og hennes familie. Selve filmingen så klart svært problematisk i seg selv. At klipp fra denne filmingen i tillegg ble vist for et publikum i en teateroppsetning, gjør overtrampet enda verre. Når Refsdal Moe og regissør Roll ikke kan anerkjenne at dette er å tråkke langt over intimgrensen, uavhengig av det rent juridiske, får det stå som illustrasjon av deres evne til moralsk refleksjon.
Refsdal Moe ser videre ut til å mene at siden Sylvi Listhaug sier kontroversielle ting på sin Facebook-konto, så bør kunstnere som ikke liker dette ha rett til å utlevere akkurat hvem de vil. Han trekker også fram Oslo Frp sitt relativt svakt begrunnede forslag om å trekke støtten til Black Box Teater. Men det er vanskelig å forstå hva det har med saken å gjøre. Mener virkelig Refsdal Moe at de som har politikere i sin familie, bare må tåle såpass? Og at de skal holdes ansvarlig for politiske forslag de ikke har noe som helst med å gjøre?
Refsdal Moe synes å fronte en forestilling som ikke er helt uvanlig blant kunstnere: At verdslig moral og alminnelige kjøreregler ikke gjelder for kunsten. En anmeldelse av et teaterstykke er nærmest per definisjon nødt til å være et angrep på ytringsfriheten.
Men er det virkelig slik? Eller kan det være at Refsdal Moe er farget av at han helt åpenbart ikke er en Frp-velger? Hva ville Refsdal Moe synes om at en aktivist fra ytre høyre snikfilmet familien til for eksempel en profilert SV- eller MDG-politiker, og presenterte videoklippet i en YouTube-video som handlet om hvordan miljølobbyen egentlig er en kommunistisk konspirasjon? Ville det vært greit, så lenge de kalte det for kunst?
Dersom kunsten, slik Refsdal Moe mener, må «fortsette å være så problematisk den bare kan», får vi inderlig håpe at andre kunstnere og teaterfolk er flinkere til å «gå opp grensene mellom det som er etisk forsvarlig og etisk uakseptabelt» enn hva Refsdal Moe ser ut til å være.