Jeg skulle egentlig ha vært på jobb, permisjonen er over. Den lille babyen min har knapt rukket å bli 7 mnd. Regjeringen har bestemt at i likestillingens navn må mamma begynne på jobb igjen. At det er best. Best for familien. Best for mor og barn. Abid Raja spør hvorfor kvinner vil være hjemme lenger, hvorfor far ikke vil det. Jeg snakker ikke for alle kvinner men her er mitt svar.
Og svaret handler ikke om far. For ingen tvil om at barnet også har det bra med far. Det er bare at denne diskusjonen ikke handler om det. Det handler heller ikke om likestilling.
De siste 6 mnd har vært de tøffeste månedene i mitt liv. Det har vært mye gråt, mye byssing og bæring. Lite søvn. Jeg vet at mange har det sånn! Jeg er en skygge av meg selv, og jeg strekker ikke til. Noen ganger er det lillesøster som får kjenne på det, noen ganger storebror og mange ganger samboeren min. Og meg selv. For jeg prioriterer meg sist. Jeg er ofte i dårlig humør. Utslitt. Noen dager gråter jeg, av og til uten å helt vite hvorfor også. Småbarnsliv er tøft! Men det betyr ikke at jeg heller skulle vært foruten. Barna betyr alt for meg! Familien min betyr alt for meg! Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg ble mamma! For å være mamma er det aller beste som har skjedd meg!
Jeg biter tenna sammen og venter på at ting blir bedre. For jeg vet at det blir det! Alt går over! Jeg må bare holde ut litt til!
Det er bare det at tid er den ene tingen jeg ikke har! 5 uker mindre. Lite sier du? En evighet sier jeg! 5 uker er ekstremt mye for et lite barn på 7 mnd. Og for en mamma.
Jeg er ikke klar for å gå på jobb. Jeg er ikke klar for å være borte fra henne en hel dag. Ikke sover vi natta gjennom heller. De fleste nettene ammer vi 3–4 ganger. Og når hun sover, ligger hun helt tett inntil meg. Gjerne med hånden sin i min.
Likestilling har ingenting i denne diskusjonen å gjøre, spør du meg. Det er jeg som har vært gravid, jeg som har vært gjennom en fødsel, jeg som ikke sover på nettene, det er jeg som har følelser som går opp og ned som en berg-og-dalbane.
Gi meg mer tid! Gi meg tid sammen med babyen min! Gi meg tid til å få nytt de gode dagene! Gi meg tid til å bli klar til å gå på jobb! For den dagen kommer også!
Hvordan i alle dager kan Erna være så frekk at hun ber oss om å få flere barn når dere akkurat har slått pusten ut av så mange av oss?
For jeg kan love dere! At den beslutningen dere tok om å endre permisjonsfordelingen har gitt meg mye frustrasjon, sinne, tårer og oppgitthet. Dere skjønner åpenbart veldig lite!
Hør etter, sier jeg ofte til 3-åringen. Politikere er ikke stort flinkere til å høre etter enn de. Men hør etter da!
Jeg kommer til å ta ulønnet permisjon fordi jeg ikke er klar til å gå tilbake til jobb! Jeg trenger mer tid! Det handler ikke om at far ikke vil være hjemme, det handler om at jeg og den lille jenta mi trenger tid sammen!
La hver familie bestemme selv! La hver familie gjøre det som er best for akkurat dem!
Å, slutt å tulle! Finn ut av hvordan endringer dere gjør påvirker hverdagen til de det gjelder først!
Men hei, hva vet jeg. Jeg er bare en kvinne på 30 år i permisjon med sitt andre barn. For dere betyr vel min mening fint lite! Men vær dere trygg! Jeg går ikke tilbake i jobb før jeg vet at det er det beste for oss, for vår familie!