Ken André Ottesen har gjort stor lykke i sosiale medier med kontoen BAdesKen og boka «Ja, vi elsker», der han gjør litt narr av landets lokalaviser, men det er ikke alt han skriver som bare er for å få folk til le. Her om dagen vekket VG-vaktsjefen til live gamle minner hos meg da han med noen kloke ord på Facebook omtalte det altfor tidlige dødsfallet til en av historiens største hoppere: «Matti Nykänen. Noen ganger tenkte jeg at svevet var hans eneste genuine fritid. Det var ingen som maste der han suste av gårde 15 meter over bakken. Ingen som spanderte sprit. Ingen klengete journalister. Ingen fristende damer. Ingen vonde minner. Jeg tror det var derfor han hoppet så langt».
Det brakte meg umiddelbart tilbake til en sen kveld og tidlig natt for 19 år siden. Jeg var sendt til Wien for å dekke et gedigent arrangement. Århundrets idrettsutøver skulle kåres og vår egen Bjørn Dæhlie var nominert i vintersportkategorien. Det var også Matti Nykänen. Det var noen uvirkelige dager i Østerrikes hovedstad. Jeg kan i ettertid skryte av å ha skyggebokset med Muhammad Ali, hatt følge av Dino Zoff, Italias tidligere landslagskeeper og senere landslagstrener i fotball, rundt på førfesten dagen før utdelingen (jeg tror ikke han kjente så mange der) og sett tidligere OL-stjerner i private situasjoner man sjelden glemmer.
Dagen før prisutdelingen var de fleste av verdens aller største idrettskjendiser samlet i en typisk østerriksk ølkneipe, med store seidler, tyrolermusikk og forsøksvis varm stemning. Problemet var at få av dem kjente hverandre. Der de vanligvis hadde stjernestatus og autoritet, møtte de her bare folk i samme situasjon som kanskje ikke engang kjente dem igjen eller visste hva de de hadde gjort. Den som så aller mest bortkommen ut, var Matti Nykänen. Flankert av en landsmann på hver side, satt han i midten av en ellers tom halvsirkelformet sofa.
Jeg, fortsatt fulgt av Dino Zoff, satte meg ned for å slå av en prat. Her er det viktig å understreke at Matti bare kunne snakke finsk. Likevel utviklet det seg til en interessant samtale, via Mattis to landsmenn som kunne litt engelsk og svensk. Matti skålte mellom hvert sitat. Etter hvert ble fotballkeeperen avløst av syklisten Miguel Indurain som snudde seg fra nabobordet og meldte seg på i samtalen.
Senere har jeg mange ganger tenkt på den kvelden og på mennesker som kan hoppe til 20 i stil, men aldri lander helt der de ønsker. Matti er ikke den eneste som hadde fortjent å sette nedslag et bedre sted, men det er like trist hver gang det skjer. God fredag!