Oslos helsebyråd, Tone Tellevik Dahl, er tydelig på hvilken rolle private aktører som ikke er ideelle skal ha i Oslo kommune fremover: De skal ut. Det seneste grepet som tas for å oppnå dette, er å sette størrelsen på gevinsten som et selvstendig kriterium i anbudskonkurranser, og å opprette et «gevinstregister». Det er noe uklart hva forslagene innebærer. I flere typer anbud kommunen lyser ut, er det allerede krav om å oppgi planlagt overskudd. Hva gevinstregisteret skal inneholde, ut over informasjon som allerede er tilgjengelig for kommunen, er foreløpig uklart.
Tidligere har det vært ganske vanlig å operere med et minstekrav til beregnet gevinst (eller til driftsmargin) i offentlige anbud, for å sørge for at leverandørene er økonomisk solide og ikke risikerer å gå konkurs underveis i kontraktsperioden. Dette prinsippet ser det ut til at byrådet nå vil snu på hodet: Det er om å gjøre å presse leverandørene ned til et minimum. Det er en dårlig idé.
Umiddelbart kan man kanskje forstå tanken. Er det ikke fint om vi kan hindre at skattepengene våre «går til profitt», som det heter? Teoretisk sett burde jo en kommune som drev alle velferdstjenester i egen eller ideell regi kunne tilby sine innbyggere bedre og/eller flere tjenester, fordi den kunne unngå at en viss del av pengene gikk til private eiere.
Problemet med dette resonnementet er at man glemmer at den økonomiske gevinsten som private aktører potensielt kan oppnå har en viktig effekt: Den kan hindre offentlig sløsing.
Gevinst er ikke «bortkastede» penger, men fungerer disiplinerende, og gjør at ressurser over tid flyttes til de mest produktive, effektive eller nyttige aktivitetene. Det gjør at man får mer ut av ressursene. Dette ser vi rundt oss hver dag, for det er slik markedsøkonomien fungerer, og det er dette som har gitt oss den utrolige velstandsveksten vi har hatt de siste hundreårene.
Denne mekanismen slutter ikke å fungere bare fordi det er snakk om offentlig finansierte velferdstjenester. Aktører som søker gevinst, søker også å produsere tjenestene så effektivt som mulig. Samtidig kan de ikke kutte i kvaliteten for å oppnå dette, så lenge konkurransen fungerer.
En velfungerende konkurranse innebærer at de som leverer god kvalitet vinner på det over tid, mens de som leverer dårlig kvalitet, taper. Da må det være slik at de som bestemmer — enten det er byråkratiet eller den enkelte bruker — må ha god informasjon tilgjengelig om de ulike tilbudene, og kapasiteten må være tilstrekkelig til at valget for kommunen eller brukeren blir reelt.
At penger som går til overskudd i en bedrift skulle være bortkastede, hviler på en antakelse om at det offentlige allerede uten konkurranse er omtrent så effektive som det er mulig å bli. Slik er det neppe. Det går med stor sannsynlighet ressurser til spille også i offentlig sektor. Det er heller ikke slik at det bare er mulig å kutte kostnadene ved å ha færre eller dårligere betalte ansatte. Et tydelig eksempel på dette ser vi når private aktører i sektoren klarer å redusere sykefraværet betydelig.
Muligheten til å oppnå overskudd er dessuten nødvendig for å få private til å bidra med kapital, kompetanse og kreativitet. Uten mulighet for avkastning er det selvsagt langt færre som er interessert i å påta seg en slik risiko. Og når overskuddet skal skvises mest mulig, er det sannsynligvis bare aktørene med de største finansielle musklene som har mulighet til å ta den tilhørende risikoen. En andel av overskuddet vil dessuten beskattes og gå tilbake til det offentlige, i tillegg til at det også i kommersielle bedrifter ofte vil gå tilbake til selskapet, for å skape en bedre tjeneste. Overskudd opptjent på ett område kan også gi anledning for at private kan investere og bidra til arbeidsplasser og produktivitetsvekst på andre områder.
Av og til blir overskuddene høye, til og med urimelig høye, innen offentlig finansierte velferdstjenester. Det har i hvert fall tre mulige forklaringer. Det offentlige kan ha drevet veldig ineffektivt, slik at det er store gevinster å ta ut. Det offentlige kan også ha utformet dårlige betingelser eller forhandlet dårlig og betaler derfor for mye. Eller det kan være at konkurransen er for dårlig. Da er det disse årsakene man først bør ta tak i. For eksempel kan man fjerne etableringsbarrierer, slik at nye aktører kan utfordre de som eventuelt prøver å ta snarveier for å tjene penger. Det offentlige kan også utforme bedre anbud, og bli flinkere til å følge opp kontraktene. De kan dessuten bli mye flinkere til å gi brukerne valgfrihet og mulighet til å finne tilbudet som passer akkurat for seg. Samtidig bør de sørge for mer og bedre tilgjengelig informasjon, som for eksempel brukerundersøkelser og kvalitetsindikatorer.
Tellevik Dahl og byrådet i Oslo velger i stedet å gjøre hva de kan for å kaste ut alle private som ikke kan defineres som ideelle aktører — helt uten å ta inn over seg at de driver mer effektivt enn de kommunale sykehjemmene, er bedre likt av de som bor der, og også skårer bedre i objektive undersøkelser av kvalitet. Det er vanskelig å forstå hvorfor veldrevne, godt likte velferdstilbud skal avvikles ut fra en idé om at å drive med økonomisk overskudd er galt i seg selv, mens borgernes valgfrihet og opplevelse av kvalitet skal ignoreres.