Debatt

Tynnslitt tillit til politikerne

Lederløse demonstrasjoner i Serbia og Albania truer myndighetene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Siden begynnelsen av desember har gatene i Beograd og Tirana vært preget av store demonstrasjoner. Selv om de i det internasjonale nyhetsbildet har havnet i skyggen av «de gule vestene» i Paris og demonstrasjonene mot Viktor Orbans illiberale reformer i Budapest, viser protestene i to av Vest-Balkans viktigste land til store utfordringer som må løses på veien mot EU-medlemskap og stabilitet i regionen. Både i Serbia og Albania er de demokratiske tradisjonene svake og tilliten til politikerne tynnslitt etter tiår med nepotisme, korrupsjon og økende forskjeller.

Den utløsende faktoren for demonstrasjonene i Serbia var angrepet på en opposisjonspolitiker før et valgmøte i slutten av november. Det er ikke første gang serberne tar til gatene i protest mot president Aleksandar Vucic. Allerede dagen etter at den tidligere statsministeren ble valgt til president i april 2017 med 55 prosent av stemmene i første valgomgang, brøt det ut demonstrasjoner i flere serbiske byer. Begrenset pressefrihet og mangel på en reell opposisjon skaper apati, særlig blant unge, som i stadig økende antall velger å emigrere fra et land hvor fremtidsutsiktene er begrenset for de som ikke har gode kontakter blant den styrende eliten. Det seneste demonstrasjonstoget i Beograd hadde med seg en bil som spilte av taler og uttalelser fra Vucic hvor han lovet ulike reformer som det ikke har blitt noe av.

Dilemmaet for demonstrantene er hvorvidt de skal organisere seg ytterligere og velge ledere som kan stille som motkandidater til de styrende politikerne. På den ene siden er det klart at det er det som kreves for at protestene skal kunne føre til reell politisk endring- og Vucic har allerede varslet at han kan komme til å utløse nyvalg som svar på disse. Samtidig er det i dagens situasjon lite trolig at en slik opposisjon vil ha en sjanse i et nasjonalt valg, gitt regjeringens kontroll over media; og ved å delta fremfor å boikotte et eventuelt nyvalg vil demonstrantene risikere å gi prosessen legitimitet.

Også i Albania har demonstrantene avstått fra å velge ledere, selv om statsminister Edi Rama gjennom sosiale media har signalisert at han er klar til å forhandle og innfri krav. Som i Serbia, er det ungdom – og særlig studenter – som mobiliserer. Demonstrasjonene startet 3. desember, etter at myndighetene hadde annonsert en ytterlige økning i studieavgiften ved universitetene ved å kreve en ekstra avgift fra studenter som må ta opp eksamener etter å ha strøket. Den årlige avgiften for masterstudier er allerede på femten tusen kroner – i et land hvor den gjennomsnittlige månedslønnen er i overkant av tre tusen – og kostnadene er nær tidoblet de siste ti årene, samtidig som lønnsutviklingen har stagnert.

Studentdemonstrasjoner har stor symbolikk i Albania. Det var protester mot elendige forhold i studentbyen i Tirana som utløste kommunistregimets fall ved årsskiftet 1990/1991. Som tilfellet var da handler studentdemonstrasjonene også nå om mye mer enn studieavgifter; de målbærer en grunnleggende samfunnskritikk. Den gangen var kunstneren Rama en av dem som kritiserte myndighetene for manglende reformvilje – nå er det hans regjering som er under angrep. Et tegn på hvor alvorlig han anser situasjonen kom 28. desember, da sju av fjorten ministere i regjeringen ble sparket, blant dem utenriksministeren, finansministeren, utdanningsministeren og ministeren for infrastruktur og energi. Om det er nok til å stoppe protestene er tvilsomt. Nye demonstrasjoner er tillyst, og studentene har både imponert og inspirert en befolkning som har blitt altfor vant til korrupsjonsskandaler og kriminalitet blant den styrende eliten. Spørsmålet er også i Albania om nye ledere kan stå frem og bidra til å gi landet en reell opposisjon som kan utfordre det bestående.

Heldigvis har protestene til nå vært i hovedsak ikke-voldelige – kanskje fordi befolkningen i både Serbia og Albania fortsatt har friske minner fra vold, krig og kaos på 90-tallet. Kraften i dem, som er sterkere enn på lenge, bør likevel ikke undervurderes. Det vestlige Balkan er dessverre fortsatt preget av historiske motsetninger mellom de ulike folkegruppene – ofte med etniske og religiøse undertoner. Det er ofte disse vi hører om i media og som EU og det internasjonale samfunnet har hatt fokus på når det gjelder denne regionen. Dette er riktig og viktig, særlig ettersom konflikten mellom Serbia og Kosovo, og de interetniske konfliktene i Bosnia, har vist få tegn til bedring det siste året, samtidig som forholdet mellom makedonere og albanere i Makedonia fortsatt er vanskelig. Demonstrasjonene i Beograd og Tirana understreker imidlertid at det også er andre utfordringer som må løses for å skape stabilitet, økonomisk og politisk utvikling. Forhåpentligvis kan målet om EU-medlemskap – som alle landene i regionen deler – gi et insentiv til myndighetene om å lytte til demonstrantene og deres ønsker om mer liberale og rettferdige samfunn.

Mer fra: Debatt