Debatt

Den røde tråden

Vi var en gjeng som hadde fått nok. Nok av angrep på abortloven.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg burde skrevet om strømprisene for å hisse opp folk. At nettleia alltid er like høy og kraftselskapet sender oss skyhøye strømregninger etter at de har solgt kraft til kontinentet og blitt søkk rike. Noen burde arrangert en demonstrasjon for å få en grønn stripe på Slottsplassen. Men samtidig er det mange som har reagert på den røde stripa jeg var med å lage denne uka.

For tirsdag gikk jeg sammen med 29 andre kvinner i røde «Handmaids Tale-drakter» over Slottsplassen. Vi var en gjeng som hadde fått nok. Nok av angrep på abortloven. Nok av at kristenkonservative krefter skal få stikke fingrene inn i små og store saker som har med livmora vår å gjøre. Nok av at vi har fått en regjering som skal få sette seg til doms over hvem som skal få barn og hvem som ikke skal få det.

Teksten som flest leste i 2018: Blessed be the fruit - may the abortnemnd open

Jeg kan godt være enig med folk at demonstrasjonen var et drøyt virkemiddel. Selv mener jeg personlig at det er et virkemiddel vi har sett mange ganger siden serien «The Handmaids Tale»-serien startet på HBO, og USA gikk amok i politikken. Gang på gang blir disse draktene brukt der borte for å vekke oppsikt. Særlig i kvinnepolitikken. Ikke bare USA, men veldig, veldig mange land jobber nå med å innskrenke kvinners rettigheter. Da er det min fulle rett å stille dumt kledd (ifølge enkelte) foran den svært brede regjeringen og si i fra. Det er det som er så fantastisk fint i det her landet. Vi er et nydelig land der vi alle er beskyttet av ytringsfriheten. Også Sylvi Listhaug, som denne uka avslørte i et innlegg på Facebook at jeg ikke er hennes yndlingskomiker. Jeg setter pris på at Sylvi gadd å synke ned på mitt nivå. Morsom lesning var det også.

For dere som har vært på Granca eller storbyferie, kan jeg fortelle dere at på tirsdag fikk vi en oversized regjering der kristenkonservative krefter får mulighet til å forandre en haug med rettigheter vi kvinner tar for gitt.

Da rykket flere demonstranter ut. Mange med forskjellig budskap. Vi var altså ikke som den religiøse organisasjonen Menneskeverd, påsto i Dagbladet; en gjeng «kvinner som roper høyt for å kunne ta livet av en tvilling». Den måten å snakke om de rundt regna åtte kvinnene i året som av ulike grunner ser seg nødt til å gjennomføre en fosterreduksjon, er nedlatende, dypt uverdig og fortjener ingen øvrige kommentarer. For det vi demonstrerer mot, er vedtak som berører både menn og kvinner. Den kan ramme alle som er gravide, kan bli gravide eller er sammen med noen som kan bli gravide.

I mange år har par der mannen sliter med å lage barn kunnet få sæddonasjon. Nå skal KrF få blokkere en lov som ville latt par der det er kvinnen som sliter, få samme hjelpen med eggdonasjon. Dette kristen-vetoet fører til at færre menn får bli pappaer og færre kvinner får bli mammaer. Noe som er sjukt ironisk fra en statsminister som ber norske kvinner føde flere barn.

Hege Ulstein: KrF later som de står alene. Men de har hele folket med seg

Margaret Atwoods bok handler om hvor galt det kan gå når man lar en stat ta over kontrollen over hvem som skal få føde barn og hvem som ikke skal det. I Handmaid’s Tale er noe av poenget at endringene skjer så gradvis at folk flest ikke reagerer før det er for seint. Derfor reagerer vi selv om paragraf 2c ikke ble rørt denne gangen. Vi har en regjering som har vist vilje til å kjøpslå med rettighetene våre. Det er viktig at vi sier tydelig ifra om at dette ikke er noe vi finner oss i.

Denne tok fyr i 2014: Skam på skambeinet!

For kvinnekamp er viktig, i alle land, også i et så likestilt som vårt. Vi rykker ut fordi det handler om prinsipp, slik også Humorprisen-kritikken handlet om kjønn og ikke om meg personlig.

I et innlegg på SiD i Aftenposten mente en jente at jeg ble sinna for at menn vant noen priser. Og skrev: «Vi kvinner drar bare frem feministkortet og hvem kan vel konkurrere med det? (...) la mennene vinne noen priser og ta tak i de virkelige problemene i verden.» Og så nevner hun opp alvorlige og viktige problemer i verden, slik Erna Solberg også alltid gjør før hver 8. mars når hun mener vi bare er opptatt av vårt eget ve og vel i verdens nest rikeste land. Da må jeg bare få sagt: Feminister bryr seg om kvinner der ute hele tiden. Ikke bare kvinner. Vi bryr oss om mennesker. Vi skriver om dem, kjemper for dem og går i tog for dem. Vi viser våre rettigheter ved å rope høyt, så verden der ute kan se at vi er et godt forbilde. Når vi plutselig rykker fem hakk bakover, må vi ut og snakke egen sak.

For vi er heldige som har lov til å stille opp som røde demonstranter der samme stunt hadde gitt oss fengsel hvis det hadde vært gjort i Russland. I Aserbajdsjan kunne jeg vært dømt for æreskrenkelse mot Listhaug. Der sitter videobloggeren Mehman Huseynov (29) , fengslet på tredje året, kjent for å dokumentere korrupsjon på en humoristisk måte. Under Grand Prix i Baku i 2012 ble han fratatt alle ID-papirer, stengt ute fra skoler og sykehus, og senere kidnappet og torturert. Han sitter i fengsel fordi han fornærmet politiet da han fortalte offentlig om mishandlingen. I romjula fabrikkerte de nye anklager mot han for å holde han bak murene i flere år til. Så klart det opprører meg.

Eller å høre om Israa al-Ghomgham, (28) som er dømt til døden i Saudi-Arabia fordi hun har gått i begravelser, deltatt i fredelige demonstrasjoner og delt bilder i sosiale medier. Eller den egyptiske skuespilleren Amal Fathy ble fengslet i fjor sommer beskyldt for å være en del av en terrorgruppe, når hun egentlig la ut et innlegg på Facebook der hun kritiserte myndighetenes manglende handlekraft når det kommer til å beskytte kvinnene i landet mot seksuell trakassering. Jeg blir rasende.

Og jeg har ikke en gang snakket om massearrestasjonene av journalister i Tyrkia. Og jeg vet at Amnesty Norge, Human Rights House Foundation, Norske PEN og andre prøver å få pressens oppmerksomhet, for det er først når folk bryr seg at myndighetene bryr seg og det er en sjanse til å få dem ut. Og det nytter. Denne uka ble de nye anklagene til den aserbajdjanske bloggeren trukket tilbake. Det er derfor vi også demonstrerer her hjemme. For å få pressens oppmerksomhet og å få gjort om lover som innskrenker våre rettigheter. Det er en av de fine tingene med et demokrati.

Kristenkonservative krefter vil nå kunne nekte oss å innføre en ny lov som ville gitt alle gravide i Norge tilgang på tidlig ultralyd. Dette er en medisinsk undersøkelse som kan redde barnas liv. Med en tidlig ultralyd kan legene lettere oppdage hjertefeil og gi barnet best mulig helsetilbud og operasjon etter fødsel, med tidlig ultralyd kan legene lettere se om barnet har en normal hjerne som er delt i to halvdeler. Dette er en mulighet Stortinget er enige om at alle gravide kvinner burde ha, men som altså KrF nå får lov til å nekte oss. Den samme gjengen skal nå innskrenke abortloven, en lov det i førti år ha vært og er bred enighet om i folket.

For det er nettopp slik rettigheter fjernes, ved at de hakkes vekk én for én. Grunnen til at vi reagerer så kraftig er at vi vet at dette er en del av en større internasjonal trend. I enkelte stater i USA er den medisinske støtten til abort tatt helt ut fra helseforsikringsordningene. I Portugal har konservative krefter sørget for å unnta abort fra offentlig støttet helsehjelp. I Polen er har tusenvis av kvinner gått ut i gatene for å kjempe for retten til selvbestemt abort.

Andre land ser til oss, de ser hva den liberale kvinnelige statsministeren i Norge gjør. 

Kvinners reproduktive rettigheter er under angrep fra kristenkonservative krefter i flere land. Da er det viktig at Norge fortsatt er et liberalt land med et helsevesen for alle. Sammen med meg på Slottsplassen stod også leger og sykepleiere, jurister, unge og gamle, og ikke minst også kvinner som selv aktivt har jobbet for å bedre kvinners rettigheter og drive helseopplysende arbeid og bistand internasjonalt.

Derfor kjemper vi for flere enn oss selv. For klarer vi å slå tilbake ett angrep på kvinners rettigheter, klarer vi å slå tilbake minst to.

Mer fra: Debatt