Jula er for de fleste årets høydepunkt for dyrking av livets beste sider: Fritid, fellesskap, samhold og generøsitet. På den annen side utgjør den også toppen av hemningsløst og formålsløst forbruk. Vi kjøper, bruker, spiser og drikker mer enn vi har godt av, og ofte glede av. Det er også da de stadig økende forskjellene i samfunnet kommer mest til syne. Det smerter særlig de som har minst av velstand og velferd, men plager også samvittigheten til mange av oss andre som har mer enn nok. Hvordan kan vi forholde oss til denne motsetningsfylte tilstanden?
Lykke: Har vi dårlig råd, spurte sønnen da jeg fortalte at vi dropper utenlandsferien
Myten om «Economic Man» legger til grunn at vi alle mest vil fremme våre egne interesser. Hvis alle gjør det som er best for dem selv, er påstanden at resultatet i sum blir best for alle. Brutto nasjonalprodukt (BNP) er et utrykk for denne summen og det vanligste mål for nasjonenes velstandsutvikling. Selv om mye er blitt bedre for mange er problemet at BNP dekker over en økende ulikhet og urimelig fordeling av velstanden. Dessuten ser dette målet bort fra mange såkalte «eksterne effekter» som forurensning, ressurssløsing og klimaproblemer. På tross av at BNP er mer enn doblet i de fleste OECD-land siden ca 1970, og i Norge nesten tredoblet, har FNs «Global Happiness Index» som måler opplevd tilfredshet med livet ligget nesten flatt i samme perioden. Derimot vet vi at forurensning, miljøproblemer og ødeleggelse av klima og biologisk mangfold raskt blir stadig verre!
Likevel bruker vi stadig veksten i BNP som et relevant utrykk velstandsutviklingen i samfunnet, selv om et flertall ikke opplever at den gjør dem rikere eller lykkeligere.
Tilpasning viktigere enn vekst!
Evolusjonsbiologen Peter Corning hevder at alle arter søker en best mulig tilpasning til omgivelsene. De mest suksessfulle har utviklet gode evner til samarbeid og arbeidsdeling, slik som bl.a. termitter, bier, ulver, delfiner og mennesker. Det innebærer ikke vekst for enhver pris, men å finne en nisje og levemåte som dekker grunnleggende behov og ikke ødelegger livsgrunnlaget.
Mennesker trenger mat, vann, husly og trygghet, men også tilhørighet, fellesskap og mestringsmuligheter må til for å oppleve velstand, eller med en oversettelse av det engelske «well-being» det vi kan kalle velferd. Slike behov gir ikke mer lykke etter at de er dekket på et bra nivå. Vi kan ikke spise oss mer enn mette, eller bruke mer enn ett hus eller en bil om gangen. Fellesskap dyrkes best i passe store grupper. Forskerne Wilkinson og Pickett og rapporter fra WHO og Helsedirektoratet om sosiale årsaker til uhelse globalt og i Norge påviser også at likeverd er en sentral forutsetning for velstand og velferd for alle.
De viktigste behovene er de som driver evolusjonen fremover: Erotikk, kjærlighet og omsorg! Hos alle høyere arter på planeten er det erotisk tiltrekning som utløser paring og dermed gen-blanding. Deretter må pattedyr og fugler, og andre arter som innsekter, bier og maur, sørge for at avkommet beskyttes og mange mates til det klarer seg selv. Erotikk, kjærlighet og omsorg er blant våre sterkeste instinkter og kanskje tilværelsens vakreste og viktigste gaver til oss skapninger på jorden.
Samarbeid for overlevelse og velferd
Hos mange arter og særlig hos mennesket drives også evolusjonen fremover av kulturell og kognitiv læring ved at gode overlevelses- og tilpasningsstrategier utvikles og formidles videre til nye generasjoner. De mest overlevelses- og formeringsdyktige artene på jorden har lært seg at samarbeid basert på gjensidig solidaritet, empati og omsorg, er det som gir best resultat for alle i flokken. Den amerikanske evolusjonsbiologien David Sloan Wilson mener Norge er blant de ypperste eksempler som beviser denne forståelsen. Den norske samarbeidsmodellen og våre fortløpende rangeringer som et av verdens beste land å leve i bekrefter dette.
Klima: Vi som går i søvne mot stupet
Velstand og velferd for alle krever bærekraft og fordeling!
Hvorfor er det da så vanskelig for de fleste av oss og økonomer flest å akseptere at det som gjør livet verdt å leve ikke er økonomisk vekst, men en god og likeverdig tilpasning til det tilværelsen byr oss av muligheter. Det vi trenger er ikke mer vekst for de fleste, men mer likeverd for de fattigste. Og en varig bærekraftig bevaring av våre naturgitte og livsnødvendige omgivelser og ressurser. FNs omforente bærekraftsmål kan derfor med fordel erstatte BNP og andre økonomiske vekstmål både i kommunene og nasjonen Norge, slik de også er i ferd med å gjøre globalt.