Vi møttes sensommeren 2018 på KAD (Kommunal Akutt Døgnenhet med maks liggetid tre døgn). Vi hadde begge tilbrakt hele dagen på Legevakten med bare et glass vann. Vi delte rom og ble veldig gode venner og vi har fremdeles daglig verdifull kontakt.
Nyttårsaften fylte hun 99 år.Etter KAD-oppholdet dro jeg hjem, min nye venninne fikk et korttidsopphold på sykehjem. Så ble hun sendt hjem. Hun bor alene og ble lovet god hjelp, noe som uteble. Hun havnet igjen på KAD via Legevakten. Slik oppsto en vanvittig runddans. Jeg fikk telefoner hvor hun fortalte «Kirsten, nå er jeg på KAD for tredje gang», «nå er jeg for fjerde gang på sykehjemmet og i mellomtiden har jeg vært på Lovisenberg Sykehus med lungebetennelse samt hjemme i leiligheten».
Hun forteller at hun er totalt utmattet og føler seg som en omreisende tater. Hun er takknemlig for datteren (75 år) som hjelper henne å pakke hver gang hun skal videre.
I Nederland, som jeg er godt kjent med, betyr eutanasi et raskt og smertefritt frivillig endelikt. I Oslo blir 100-åringer sendt byen rundt mot sin vilje i månedsvis med samme resultat. Er det noen i denne hovedstaden som har ansvaret for dette dødsrittet?