Vår by, vår fremtid var invitasjonen til debattmøtet som ble holdt for noen tid tilbake i regi av Beboeraksjon Oslo og Oslo Velforbund – hvor alle de politiske partiene skulle utfordres til å forklare sine standpunkter ift ny kommuneplan for Oslo som skal vedtas første kvartal 2019. Dagens forslag innebærer bl.a. riving av etablerte nabolag og andre områder. Disse skal erstattes med ny bebyggelse og annen infrastruktur, fordi «høyere og tettere by vil være bedre for både mennesker og miljø».
Beboeraksjoner og andre protester som har skjedd i løpet av de siste årene må, mener jeg, fortolkes slik at alle prinsipper og metoder for bærekraftig «Urban Design» og «kulturplanlegging» – er fraværende i byutviklingen i Oslo. Et spørsmål som da må reises er om de som styrer byutviklingen har god nok kunnskap om nærmiljøets kvaliteter og hvordan den europeiske bytradisjonen/urbanismen har utviklet seg og om Oslo kan lære noe av den ?
Noe som i hvert fall er sikkert og som faktisk alle – også politikerne – var enige om var at begrepet «medvirkning» av brukergruppene ift et større planprosjekt – ikke har fungert. Det vil si at de som styrer byutviklingen i Oslo ikke forvalter den faglige kunnskapen om nærmiljøets kvaliteter med de som skal bo og bevege seg i disse områdene. Det har med tilhørighet og identitet å gjøre!
Som jeg ser det er den europeiske bygningstradisjon en additativ vekstprosess som tillater at den nye byorganismen bevarer forbindelsen til fortiden. Denne tradisjon med sine torg og møteplasser som viktige elementer helt fra middelalderen av – var preget av kontinuitet og fornyelse på en og samme gang. På de fleste steder i Europa praktiseres fortsatt denne tradisjon i dag og man er stolte av sine historiske byer og områder der folk trives. Denne tradisjon fikk uheldigvis et tilbakeslag av det modernistiske planleggingskonsepet/funksjonalismen som etter 2. verdenskrig har hatt store negative konsekvenser på vårt fysiske miljø. Opplevelsen av at hele bygningsmiljøer forsvant, foranlediget i begynnelsen av 1970-årene til at man på flere steder i Europa ble oppmerksom på hva som holdt på å skje, og spørsmålet om «røtter» ble aktualisert. Dette resulterte til en stor internasjonal kampanje i 1975 som ble satt i gang under navnet «Arkitekturvernråret», dvs European Architectural Heritage Year, en forordning antatt av Europarådets ministerkomité for å blåse liv i Europas folk og vekke en ny interesse for den gamle europeiske bygningsarven. Motto i likhet med «et land uten historie, er et menneske uten minne» ble fremført. Også Norge var med her.
Byutviklingen som vi nå ser i de sentrale deler av Oslo og som vil utvikle seg i både knutepunkter og i de omkringliggende villa-/nærområder rundt byen vil kunne medføre rasering av eksisterende bebyggelse. Denne policy vil også gå imot FNs mål om Good Health and Well-Being and Sustainable Cities and Comminities. Disse målene er viktige for alle de som skal bo og ferdes i disse områder, fordi man føler seg hjemme i en tradisjon og integrasjon. Det som er trist er at man ikke har lært noen ting! Det har derfor forundret meg at man i dag, år 2019 – så altfor sjelden arbeider innenfor de eksisterende mønstres rammer. Man snakker om vår tids byproblemer, men det skapes likevel altfor få egentlige urbane områder der folk trives. I stedet for gode møteplasser har vi altfor mange veikryss! Dette kan ikke være bærekraftig utvikling! Å bygge broer mellom fortid og nåtid tror jeg blir en av hovedoppgavene. Det har med helse og trivsel å gjøre! Jeg er derfor overbevist om at det er viktig å gjeninnta og arbeide med de ulike områder hvor det allerede er bebyggelse – sammen med de som skal bo og virke der og gjenintrodusere ideen om å skape «stedet», dvs møteplassen – på en kreativ og interessant måte – i stedet for å rasere og etablere de «anonyme og konforme» områder» som vi opplever i dag! Kunnskap og ivaretagelse av eksisterende ressurser var også et aktuelt tema i Nobels økonomipris som ble presentert i Stockholm for noen dager siden.