Spørsmål om fordeling av utslippskutt sto sentralt på klimatoppmøtet i Polen før jul. Her gjenstår det mye før alle brikker er på plass. Samtidig som det er viktig med omfattende klimatiltak, bør ikke fattige land og mennesker pålegges å betale en uforholdsmessig høy pris. Det er på tide å rette søkelys på den rollen Norge faktisk spiller på dette området.
Ikke minst gjelder dette den nye strategien til Equinor. Den norske staten eier i dag 67 prosent av oljeselskapet. Equinor annonserte nylig at de ønsker å investere i vern av regnskog som klimatiltak. Dette er problematisk av to grunner. For det første er det et forsøk på å avlede oppmerksomheten fra konsernets enorme bidrag til klimautslipp ved sin fortsatte oljevirksomhet. FNs klimapanel viser at situasjonen er mer dramatisk enn mange har sett for seg. Utslippene må kuttes drastisk, og det må skje raskt. Her blir Equinors fortsatte satsing på olje og gass uforsvarlig. For det andre medfører skogbaserte klimatiltak i det globale Sør at fattige mennesker påtvinges store belastninger.
I mai skiftet Statoil navn til Equinor. Det nye navnet gir assosiasjoner til likhet og likevekt. Selskapets varsling om sin nye plassering av klimatiltak i tropeskog tyder på at navneskiftet ikke innebærer reelle endringer av konsernets etikk og veivalg.
Equinor velger nå samme klimastrategi som skiftende norske regjeringer har fulgt i nesten 30 år. Den går ut på at oljevirksomheten vernes, mens man forsøker å skyve klimakutt over på andre. De siste 10 årene har den norske klima- og skogsatsingen i tropiske land spilt en fremtredende rolle i denne strategien og utgjort Norges største klimasatsing. Internasjonalt kalles dette REDD (Reducing Emissions from Deforestation and forest Degradation). Med bevilgninger hittil på over 23 milliarder kroner, har Norge bidratt langt mer til REDD enn noe annet land.
REDD-tiltakene påstås å være rettferdige og kostnadseffektive. Omfattende internasjonal forskning dokumenterer imidlertid at lokalbefolkning som bor i og rundt skoger som vernes må betale store kostnader for vernet. De forhindres fra beskjeden bruk av skogressurser som sanking av kvister til brensel for matlaging.
Klimatiltakene er med andre ord ikke kostnadseffektive for alle. I stedet dreier det seg om nykolonialisme der norske oljeinteresser i praksis tar over kontrollen over arealer i land langt borte for å oppveie for norske klimautslipp. Ofte går disse tiltakene ut over de aller fattigste, og særlig kvinner som får økte kostnader og lengre vei for å sanke ved.
Equinor vil bidra til å utvikle et internasjonalt marked for karbonkvoter knyttet til REDD. Dermed skal de selv og andre bedrifter kunne betale for skogvern i tropiske land som erstatning for egne utslippskutt.
Oljegiganten forsøker å etablere en fortelling om seg selv som et konsern som tar samfunnsansvar for både klima og kommende generasjoner. Med sin nye strategi later de som om de bidrar til et grønt skifte og bærekraftig utvikling. I virkeligheten handler dette om å tilsløre konsernets fossile praksis med tiltak som har negative konsekvenser for fattige mennesker i dag, kommende generasjoner og klodens natur.
I flere år har vi fulgt gjennomføringen av et norsk REDD-prosjekt og konsekvenser av dette i et område i Tanzania. Norske myndigheter har presentert dette som et svært vellykket prosjekt. Vi har imidlertid avdekket at prosjektet feilet totalt og ikke oppfylte målsettinger om rettferdighet og fattigdomsreduksjon. I stedet medførte inngrepet store utfordringer for fattige mennesker og spesielt kvinner.
Forskningen som mange kolleger i ulike land har utført viser at dette eksempelet ikke er et enkeltstående tilfelle. Det har vært forsøk på å etablere sosiale sikkerhetsstandarder, men disse har ikke forhindret negative konsekvenser.
I California diskuterte delstatsmyndighetene nylig et forslag om at selskaper skal få kjøpe karbonkvoter fra REDD-prosjekter som kompensasjon for egne utslipp. Dette er hva Equinor også ønsker å gjøre. En rekke protester kom fra organisasjoner som jobber med miljø, solidaritet og urfolks rettigheter. I et åpent brev advarte 110 forskere (deriblant oss) om hva dette ville innebære i praksis, med grunnlag i egne forskningserfaringer om REDD og klimakvoter. Resultatet av mobiliseringen var at beslutningen ble utsatt.
I Norge er REDD og klimapolitikk et felt der demokratiet har sviktet. Storsatsingens konsekvenser for de som blir berørt har hittil vært lite diskutert. Få journalister, politikere eller forskere har forsøkt å trenge gjennom REDDs teknokratiske tilsløringer og tåkeleggende retorikk. Det er omfattende protester mot denne formen for klimapolitikk fra miljø- og solidaritetsorganisasjoner i andre land, mens deres norske samarbeidspartnere har valgt taushet koplet med egen deltakelse i milliardfesten.
For tilhengerne av å verne oljeindustrien har strategien så langt vært en suksess. Equinor ser tydeligvis denne formen for klimapolitisk avledningsmanøver som så vellykket at selskapet nå våger å gå ut med en lansering av sin egen REDD-satsing.
Donald Trump prøver å beskytte USAs fossile næringer ved å ta avstand fra klimatiltak. I nesten 30 år har norske strateger i petroleumssektoren og skiftende regjeringer forsøkt å oppnå akkurat det samme. Forskjellen er at de norske strategene ikke avviser klimatruslene, men derimot later som om de er pådrivere for gode klimaløsninger.
Det er på tide å avslutte klimamaskeraden. Bruk av skogvern som klimatiltak i tropiske land har vist seg å ha begrensede effekter i form av redusert avskoging. Men vernet har derimot store kostnader for folk som er avhengige av en beskjeden bruk av ressurser fra skogene. Skogvern i land langt borte er både uegnet og uetisk som klimatiltak, enten det gjennomføres av den norske staten direkte eller av Equinor. Vårt nyttårsønske er at klimarettferdighet blir tatt på alvor i Norge.