Debatt

Høytid for almisser i «Lykkelandet»

Fattigdommen vokser i enkeltgrupper i Norge. Før jul liker vi å gi almisser, legge en slant i julegryta, gå på en veldedighetskonsert og føle at vi gjør noe for de fattige. Hvorfor gjør vi ikke mer med fattigdomsproblemet resten av året?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne høsten har mange av oss fulgt med på NRK-serien Lykkelandet som forteller om hvordan olja forandret Norge. Vi liker serien fordi den ikke bare er historien om hvordan Norge ble et rikt land, men også fordi den forteller hvordan nasjonen forsto å forvalte og fordele rikdommen. I dag er Norge ett av verdens rikeste land og noen hevder at vi ikke har noe å kjempe for lenger. Arbeiderklassen er ikke hva den en gang var. Vi som er barn av bønder og kroppsarbeidere er blitt akademikere, men fremdeles har ikke alle de samme mulighetene.

Min fars julehistorie

Min oldefar var husmann. For han var gleden og smaken av frihet stor den dagen han fikk kjøpe sitt eget jordstykke som bureiser øverst i Snertingdal i 1934. Det var tøffe kår, og lenger oppi dalen, i Torpa, var ble det faktisk sendt nødhjelp på grunn av hungersnød blant folk på 30-tallet. Går vi enda en generasjon lenger tilbake utvandret en stor andel av familien til USA for å søke lykken der. Jorda var karrig øverst i Snertingdal, og det tok dessverre bare en generasjon før min bestefar måtte gi opp. Når muligheten til arbeid i skogen forsvant, ga ikke lenger småbruket nok til å betale skatt og regninger og han måtte inn til byen som anleggsarbeider. Det ble 30 års slit i oslobyen, som bestefar kalte det.

Jeg er vokst opp med historier fra min far om hvordan jula kunne være tøff fordi de hadde dårlig råd. Verst var det året hesten løp ut og veltet hele sleden med den dyrekjøpte julematen og andre ting far og bestemor hadde vært på Gjøvik og kjøpt. Ingenting måtte gå til spille. Historien om kalde barnefingre som plukket rosiner i den kalde snøen for å redde alt, bringer jeg videre til mine unger.

Det samme med historien om hvordan læreren til min far klarte å overtale besteforeldrene til at han måtte få gå på videregående skole. Det kostet penger både til buss til Gjøvik og skolepenger, og de hadde ikke råd til det, men læreren søkte kommunen om økonomisk støtte og så ble det mer utdanning på far min som ble ingeniør og senere leder i Televerket og Telenor.

Min bestefar, fremmedarbeideren fra Snertingdal

Jeg ble den første i min familie som tok universitetsutdanning, men hadde det ikke vært for lånekassen og viljen til en lærer som så evnene til den fattige gutten i åsen, hadde min familie aldri kunne sette min far og senere meg i stand til å ta utdanning. Jeg er oldebarnet til husmannen og jobber i et finanskonsern med en britisk eier. Av og til har jeg hjemmekontor på småbruket i Snertingdal. På tidlige morgener har det hendt at jeg har kjørt direkte fra småbruket til Gardermoen og tatt flyet til London.

Min bestefar var aldri utenfor Norges grenser. På to generasjoner har det vært enorme endringer både i sosial og geografisk mobilitet. Paradoksalt nok fortalte bestefar meg at han hadde fått beskjed om å lære seg norsk (ikke snakke snertingdalsdialekt) da han fikk en pakistansk brakkekompis som også kom som arbeidsinnvandrer til Oslo. Min bestefar jobba og bodde på brakke i Oslo til han ble pensjonist. Selv om min far også bosatte seg i Oslo med vår familie, besøkte vi bestefar bare en sjelden gang på brakka siden han jobbet så mye og tok bussen hjem til Snertingdal i helgene. Førerkort eller bil hadde han aldri. Jeg tenker ofte på han når jeg ser polske og litauiske arbeidere i Oslo i dag.

For bestefar var det å ha jobb prioritet nummer en. Men røttene til bygda han kom fra var like viktig. Min bestefar ble aldri integrert i Oslo. Han var alltid en fremmed her. Han besøkte aldri restauranter eller kino og han la ikke om dialekten. Han sparte alle pengene og dro hjem til dalen så fort han kunne. Det har slått meg i ettertid hvor mange likheter det er mellom min bestefar og noen av dem som har søkt lykken Norge i dag og som faktisk er mine naboer på Mortensrud. De har den samme skammen for fattigdom, de sender pengene hjem og de liker helst kompisene fra hjemplassen. Som «kronisk norsk» kjenner jeg igjen mange likhetstrekk med min bestefar som var arbeidsinnvandrer til Oslo på 60/70-tallet med mine pakistanske venners besteforeldre som kom hit i samme periode.

Like paradoksalt er det at mine sønner vokser opp med kompiser som kommer fra hjem under fattigdomsgrensa. Enda vi vet hvordan fattigdom ødelegger folk og kan hindre mennesker i å ta del i felleskapet og verdiskapning. Hvert tiende barn i Norge vokser opp i relativ fattigdom og andelen er tredoblet i løpet av 14 år.

Når jeg har argumentert for at ungdom i Oslo Sør trenger fritidstilbud som gir dem mestring og arbeidstrening, har en del kalt meg naiv. De sier at mine løsninger er for enkle og peker på det nokså vage «kulturelle aspektet og såkalte «motsetninger», som om det gir svaret på noe som helst? Langsiktig satsing på fellesskapet og tilgang til utdanning og jobb er ikke en enkel løsning, men det er den eneste løsningen på fattigdomsproblemet. Unge arbeidere skal ikke stå med hijaben i hånda uten å oppleve respekt og mestring.

Arbeiderklassen må fylles med nytt innhold. Arbeiderbevegelsen har i alle år sunget om at arbeidere i alle land skal forene seg- Ja, solidaritet må gå utover eget nabolag og yrkesgruppe. Jeg kommer aldri til å glemme min families røtter, men ingen av de godene min familie har fått ta del av kom av seg selv. Min families historie er ikke unik. Jeg vil heller anta at det er typisk norsk å ha familierøtter fra karrige kår. Det var aktive politiske valg som hjalp flertallet av oss fram. Derfor må vi være villige til å bekjempe fattigdom og utenforskap hele året.

Mer fra: Debatt