I likhet med en sykkel er EU en konstruksjon som kan virke som den må være i konstant bevegelse for ikke å velte. Unionens utvikling fra Romatraktaten til i dag har fungert som en kontinuerlig reise i retning mer integrasjon og mer overnasjonalitet, på bekostning av de nasjonale demokratienes politiske spillerom. Selv om retningen unionen har tatt har vært den samme de siste 60 årene, har hastigheten vært mer varierende. Det er noe nesten paradoksalt i at de største skrittene har blitt tatt mens unionen har vært i sine mest alvorlige kriser. Mye tyder på at dagens situasjon med brexit, flyktningkrise, gjeldskrise og høyrepopulisme ikke vil være noe unntak. Spesielt med de tradisjonelt mer euroskeptiske britenes exit vil det være duket for store skritt i overnasjonal retning, da britene på mange områder har fungert som en bremsekloss i EU-fora. Konsekvensen kan imidlertid bli at den allerede tynnslitte tilliten til EU-byråkratiet blir ytterligere slitt. Det kan gi en alvorlig baksmell.
Dersom alt du har er en hammer, kan alle verdens utfordringer fortone seg som en spiker. I EUs tilfelle blir finanskrisen møtt med et styrket overnasjonalt finanstilsyn og harmonisering av regler for finansnæringen, mens flyktningkrisen blir møtt med et styrket «festning Europa», hvor man undergraver asylretten til fordel for overnasjonale flyktningkvoter. Det er budsjettert med en vesentlig økning i EU-budsjettene de kommende årene, samtidig som unionen har startet arbeidet med utviklingen av en egen EU-hær med overnasjonal kommandostruktur. I tillegg flytter EU stadig mer makt til egne overnasjonale byråer med ansvar for hvert sitt saksfelt. Eksempler på dette er energimarkedspakkene som styrker ACER som reguleringsorgan i det europeiske kraftmarkedet, samt jernbanepakke 4, som overfører sikkerhetsmyndighet over togtrafikken til EU-byrået ERA. Selv om EU på nåværende tidspunkt ikke er i nærheten av å kunne kalle seg en føderasjon på samme måte som for eksempel USA, er utviklingen klar. Om de føderalistisk orienterte kreftene i EU gjør lurt i å bruke anledningen til å gasse på er imidlertid tvilsomt.
Til våren er det igjen valg til Europaparlamentet. Å følge valgdeltakelsen i disse valgene har vært et stusslig skue, da den har vært fallende hver eneste periode siden det første valget i 1979. Ved forrige valg, i 2014, var bare 42,6 prosent av EUs velgere interessert i å være med å velge forsamlingen i unionens eneste folkevalgte organ. Dette er kanskje ikke så rart, gitt parlamentets forholdsvis marginale rolle i politikkutformingen.
Det er imidlertid ikke utenkelig at årets valg vil skape noe mer blest. I forkant av valget er det klare tendenser til at partiene i EU er i ferd med å posisjonere seg langs en «ja eller nei til mer integrasjon»-skillelinje, på bekostning av den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Slik debatten har gått, kan valget bære preg av å bli en slags reprise av det franske presidentvalget, hvor en EU-vennlig liberal høyreside knives mot en illiberal EU-skeptisk ytre-høyreside i kampen om «globalisme» versus nasjonalstat.
Mens europeiske partier har klart å gjøre EU-saken til en sak som den liberale og illiberale høyresiden gjensidig styrker seg selv – og hverandre på, er den norske nei-bevegelsen fortsatt tydelig forankret på sentrum-venstresiden i politikken. Selv om det har vært noen forsøk fra for eksempel Frps Sylvi Listhaug på å knytte seg selv opp mot nei-bevegelsen, er det tvilsomt at dette vil bære de store fruktene for norske høyrepopulister. Under behandlingen av årets store EU-sak her hjemme, ACER-saken, dukket tvert imot mange av de samme alliansene som i 1994 opp, med fagbevegelsen og sentrum-venstresiden, inkludert grasrota i Arbeiderpartiet på nei-siden, mens NHO og regjeringen med Frps Terje Søviknes i spissen sa tydelig ja til ACER.
På tross av at flere europeiske land opplever at velgerne vender seg mot ytre høyre er det tvilsomt at et slikt alternativ vil kunne nå helt til målstreken i Europaparlamentsvalget. Det betyr at man med ganske stor sikkerhet kan slå fast at Europas nye kommisjonspresident blir tyske Manfred Weber fra det konservative partiet EPP. EU vil kunne stable en flertallskoalisjon av integrasjonsvennlige partier på beina, og med det være i stand til å trekke Unionen mot nye overnasjonale skritt. Hvis EU-systemet, som tradisjonelt sett har vært bygget på en idé om kompromissøken, går vekk fra dette gjennom å ta nye stormskritt mot et mektigere EU i en periode hvor splittelsen mellom folk og elite er som størst, kan det på sikt slå svært uheldig ut.
Gjennom EØS-avtalen følger Norge de store strekkene i EUs utvikling. Ifølge meningsmålinger er opinionen fortsatt et stykke fra å ville bytte ut EØS med en vanlig handelsavtale. På enkeltdirektiver, som for eksempel ACER-saken, er det derimot et klart ønske om at politikerne skal tørke støv av reservasjonsretten. For eksempel ønsket bare én av ti nordmenn Norge inn i ACER. Når Stortinget i 2019 skal behandle saker som jernbanepakke 4, EUs arbeidslivsbyrå, mobilitetspakken eller den fjerde energimarkedspakken vil EU-tilhengerne på Stortinget gjøre lurt i å innta en mer lyttende rolle enn de har hatt så langt. Konsekvensen av å gjøre ytterligere EU-tilpasninger uten å involvere kritikerne kan bli økende polarisering og avmaktsfølelse.