Debatt

Kosebamser i krigssonen

En rosa kosebamse er nå kommet til Oslo for å minne om de som får livet ødelagt når krigen rykker inn i trange gater og tettbygde strøk.

VITNER: Røde Kors-utstillingen «Stillheten etterpå – krigens tause vitner» viser gjenstander som tidligere var del av et alminnelig hverdagsliv, men som er hentet ut av krigens kaos i Irak. Denne kosebamsen ble funnet i et forlatt hjem i Baiji. Utstillingen står på Rådhusplassen i Oslo fram til 27. desember. FOTO: ANMAR QUASI/ICRC
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En kosebamse til et lite barn er ment å bringe glede. Bamser er laget for å bli trofaste følgesvenner, deres lykke består i å få være med på det eieren bestemmer. Bamser har gjerne en storhetsperiode der de får være med på alt, snørr og tårer, glede og latter, får ligge i vogn, overnatte i en varm seng. Så kan det skje at bamsen blir stuet vekk i en pappeske, kjørt vekk til en bruktbutikk, satt på loftet eller kanskje havner den til og med på dynga når det lille barnet har vokst fra myke venner i plysj.

Hva har den rosa kosebamsen som ble funnet i fjor sommer i den irakiske byen Baiji vært med på? Den ligger som et taust vitne i et hav av betongstøv, på gulvet i det som en gang var en møblert stue, i et bygg der vegger er blåst ut. På magen har bamsen et hjerte merket «Love». Hvor er barnet som en gang ga denne bamsen kjærlighet? Det er ikke lenger noen i bygget, vinden blåser inn gjennom veggen som ikke lenger står der. Det er stille, så stille det bare kan bli når alle er borte, flyktet eller drept, i en meningsløs krig som rammer sivile mer enn noe annet.

Vi er vant med å se objekter fra krig stilt ut på museum lang tid etter at konfliktene er over og ofrene gravlagt. Seierherrene skriver historien. Hovedfortellingen handler om avgjørende slag, vinnere og tapere. Enkeltmenneskers skjebner i verdens konflikter blir underordnet. Men kriger har forandret seg. Det er langt mellom de krigene som utkjempes i åpent lende, hærstyrke mot hærstyrke. Stadig oftere rykker krigen inn der menneskene bor: Til byene. Sivile blir rammet av trefninger med høyeksplosive våpen som i tettbygde strøk ikke skiller mellom stridende og sivile. Mens barn, mødre og fedre sover, kan hele nabolag forvandles til en krigssone, der det ikke lenger er trygt å være hjemme, på skolen, hos venner.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) når fram til ofre etter kriger og konflikter. Tidligere var akutte kriser hovedoppdraget, nå er det i økende grad snakk om tilstedeværelse i langvarige konflikter. 1 av 6 barn i verden vokser opp i områder med krig og konflikt. De siste tiårene har vi sett tre trender med fatale konsekvenser for sivilbefolkninger: For det første at væpnede konflikter altså i økende grad kjempes midt blant sivile. For det andre at alle mulige aktører – fra stater til væpnede grupper eller også kriminelle gjenger – har tilgang til svært dødelige våpen med enorm rekkevidde, inkludert rakettskytere og eksplosiver, mye på grunn av manglende kontroll med internasjonal våpenhandel. Og for det tredje at stadig flere mennesker nå lever i byer.

Disse sammenfallende trendene har ført til en massiv bruk av eksplosive våpen i byer, med skjebnesvangre konsekvenser for sivile. Det er behov for en omfattende politisk respons fra stater og humanitære aktører for å stanse de enorme lidelsene som følger av denne utviklingen. Statene må sørge for at reglene i internasjonal humanitær rett tolkes og anvendes restriktivt, slik at formålet med beskyttelse av sivile oppnås. Partene i væpnet konflikt må følge sine forpliktelser etter internasjonal humanitær rett.

Krig i dag assosieres med kjente bynavn: Aleppo, Kandahar, Mogadishu, Donetsk, Aden, Ramadi, Sanaa, Fallujah, Kunduz. Totalt er det om lag 50 millioner mennesker som rammes av krig i urbane områder. Krigen invaderer de sivile områdene, den hamrer på døra til vanlige menneskers hjem. Den som fanges av krig i en by, rammes av mye på en gang: Tilgangen til vann kuttes, lys og varme forsvinner, vinduer knuses i trykket fra eksplosjoner i umiddelbar nærhet, skoleveien blir brått forvandlet til et sted der livsfare truer, bankene stopper opp, apotekene tømmes, mat blir mangelvare og livet går over i en konstant kamp for tilværelsen. Innbyggerne har ikke mye annet valg enn å flykte – om de kan.

Etter kamphandlingene mellom irakiske styrker og IS i Baiji og Ramadi, er det mange tause vitner tilbake. ICRC bringer nødhjelp og informasjon om hva som er skjedd med dem som er forsvunnet eller drept. I juni i fjor tok våre Røde Kors-kolleger også på seg et annet oppdrag: Dokumentere krigens redsler med utgangspunkt i gjenstandene som en gang hadde vært deler i et alminnelig hverdagsliv. Med tillatelse enten fra eierne eller fra lokalsamfunnet, hentet de ut objekter fra bygninger som nettopp var ryddet for eksplosiver, fra raserte gater, fra en skole som er i ferd med å bli bygget opp igjen.

Den rosa kosebamsen fra Baiji har nå funnet veien til Oslo. Det samme har en plastdukke som ble funnet liggende på piggtråd, som om den var glippet ut av hånden på et lite barn på flukt uten at noen hadde mulighet til å snu og hente den. En håndveske ble funnet i en leilighet der alt var endevendt og støvet hadde lagt seg tungt over eiendeler som var blitt igjen. Disse og flere gjenstander står nå utstilt i Oslo, med bilder fra der de ble funnet. Å se krigen på denne måten, gir et sterkt innblikk i hva moderne krig betyr for uskyldige ofre.

Mer fra: Debatt