Debatt

I en politisk tørketid

Fôrkrise er årets ord. Det kunne det ha vært i 2017 også.

TØRKETID: Tørkesommeren ga oss et kraftig fall i norsk selvforsyning. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi har lagt bak oss en brutal sommer for norske bønder. Avlinger er svidd vekk. Husdyr er slaktet ned. Jordbruket har lidd et økonomisk tap i milliardklassen. Folk har sett livsgrunnlag tørke bort. Språkteigen på NRK har destillert denne krisesommeren inn i et enkelt ord: Fôrkrise. Det er årets ord fra Språkteigen. Et ord som i all sin enkelhet oppsummerer en sentral side ved det året vi er på vei ut av.

Tørken rykket matproduksjonen ut av den politiske debattens periferi, inn i sentrum for oppmerksomheten. Det var på høy tid. Det ble en vekker for et samfunn som har lært seg å ta den som noe selvsagt. Et samfunn der det store flertallet av oss spiser tre måltider om dagen uten at vi helt tar inn over oss hvilken rikdom vi nyter godt av. Hvilken jobb som ligger bak. Et samfunn der alarmene går først når smørhyllene tømmes midt i julebaksten, eller butikkene går tomme for ribbe før jul. Der det med uutholdelig letthet raljerer over dem som produserer maten. Så hva nå? Det er ingen fare for at vi ikke skal ha nok mat i Norge, men sommeren har vist oss hvor sårbar matproduksjonen er. Det må få konsekvenser.

Et sentralt mål for norsk matproduksjon er at vi skal ha en høyest mulig selvforsyningsgrad. Vi kan ikke produsere alt vi spiser i dette langstrakte landet vårt, det er heller ikke et mål. Men det er altså bred uttalt enighet om å være så selvforsynte som mulig, at vi skal produsere det vi har «naturgitte forutsetninger» for, som det heter i landbrukspolitiske festtaler. Det er en del av jordbrukets samfunnsoppdrag. I tråd med dette kaster gjerne norske politikere rundt seg med slagord om å «ta hele landet i bruk». Stortinget har vedtatt at produksjonen på norske ressurser skal økes. Det er det motsatte som skjer, uten at det får konsekvenser for politikken. Slagordene og de politiske løftene tømmes for innhold i takt med at arealer går ut av drift. Og det er her ordet «fôrkrise» kommer inn. Ja, 2018 har vært et spesielt år, med en tørke vi med klimaendringene må forberede oss på å få mer av. Men fôrkrise er ikke en ny tilstand i jordbruket.

Tørkesommeren har gitt oss et kraftig fall i selvforsyningen. Hvor mye vet vi ikke, det nærmeste vi kommer er anslag. Felleskjøpet, som har ansvar for å regulere det norske kornmarkedet, anslår at selvforsyningsgraden for 2018 vil ende på 30-35 prosent, mot i overkant av 40 prosent året før. Da Felleskjøpet presenterte anslaget under en høring om tørkesommeren på Stortinget, kunne de fortelle at nedgangen i avlingen av matkorn alene tar ned selvforsyningen med 5,3 prosentpoeng. Men matkornet er bare en del av bildet, en stor del av kornet går til produksjon av kraftfôr til husdyrene. Og det er her usikkerheten rundt tallene kommer. Felleskjøpets direktør Lars Fredrik Stuve kunne i går fortelle undertegnede at de har forsøkt å få Nibio, det statlige landbruksfaglige forskningsinstituttet, til å beregne selvforsyningsgraden også korrigert for import av råvarer til kraftfôret. Svaret var nei. Felleskjøpet tilbød seg sågar å betale for jobben. Svaret var fortsatt nei. Derfor måtte de gjøre et anslag selv.

Den beregningen Felleskjøpet ba om er den eneste som gir mening om du faktisk vil ha oversikt over tilstanden. Det gir ingen mening å hevde at en broiler som i stor grad er produsert på importert fôr er produsert på norske ressurser. Likevel er det der vi er. I offentlig statistikk blir broileren på Rema helnorsk. Virkeligheten sminkes. Med viten og vilje. «Selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr bør ikke være et resultatmål for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser», skrev dagens høyreregjering i sin landbruksmelding. Feil. Selvsagt må det korrigeres for import. Motstanden mot å gjøre det er ikke så overraskende, for det har politiske konsekvenser. Matproduksjonen har vært gjennom enorme endringer de siste tiårene. Produktivitetsveksten har vært formidabel, færre bønder produserer mer mat. Men det har altså en bakside. Gjennom tiår er norsk jordbruk blitt mer avhengig av kraftfôr og importerte råvarer. Kyllingen blir feitere, kyrne gir mer melk, i takt med at kraftfôrandelen øker og beiteandelen går ned. Bak dette ligger en politikk preget av blytung tro på produksjon av høye volum til lav pris, på færre og større gårder, stadig mer løsrevet fra eget ressursgrunnlag. Det har vært en oppskrift for svekket selvforsyning. Hva angår årets krisesommer har Felleskjøpet for lengst slått fast at importen av korn til mat og fôr kommer til å bli historisk høy. Det meste går til produksjon av fôr. På toppen kommer import av proteiner til fôret. Hver måned legger et skip til ved kaia i Fredrikstad, fylt med soya fra Brasil, som males før det går inn kraftfôret. Denne soyaavhengigheten er ikke ny. Men den er del av en virkelighet som ikke kan sminkes bort. En strukturell fôrkrise.

Det er mulig å øke produksjonen av mat og fôr på de arealene vi har her på berget. Men da må det bli mer lønnsomt enn å bruke importert fôr. Det må en kuvending til.