Du frykter økte forskjeller, men du har nok misforstått, tillat meg å rette opp i et par saker.
Du skriver at du opplevde sykehuset som et sted som behandler alle likt, uavhengig av lommeboken, du delte til og med rom med en direktør. Slik er det fortsatt på sykehus, bortsett fra at i nye sykehus er det større sjanse for at du bor på enerom.
Du skriver at det er politisk vilje til å øke forskjellene, men hvor har du det fra? I Oslo tilbyr kommunen subsidiert sykehjemsplass til alle, men beboerne må betale en egenandel for å bo på sykehjem. Det koster en beboer grovt sett 85 % av sine pensjons- og kapitalinntekter. Det betyr at det store flertallet av beboerne betaler under 20,000 kroner i måneden, mens 0,4 % av byens befolkning betaler over 40,000, de 10 med mest formue betaler maksprisen på 66.245 kroner i måneden (2015-tall). Fakta er altså at de med mest fra før betaler mer enn damen i naborommet, som får akkurat samme tjeneste. Oppholdsbetalingen er altså progressiv, akkurat som inntektsskatten.
Du refererer til at noen betaler 1 million og fremstiller det på en negativ måte, men det kan da ikke være noe galt i at noen kjøper seg en plass på et privat sykehjem, så lenge det ikke koster kommunen noe? Den som velger en slik løsning sparer samfunnet for kostnader, det kan da ikke være så galt?