Debatt

Mistet jobb fordi du ikke ønsket å leve?

Bipolar lidelse rammer anslagsvis 250.000 mennesker. Utdanningen sin får de ikke bruk for.

De to elskede møtes igjen. Even, spilt av Henrik Holm til venstre, og Isak, spilt av Tarjei Sandvik Moe, til høyre.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Velutdannet, men uføretrygdet.
Jeg ville ikke dø, men orket ikke livet.
Derfor holder jeg bipolardiagnosen hemmelig på jobb.

Dette er altså ikke et forsøk på helt middels kortprosa, men tre overskrifter fra en medieflora som i økende grad setter psykisk helse i fokus.

Alt dette minnet meg på en medarbeidersamtale fra studietiden, da jeg jobbet på kafé. Den forløp omtrent slik:

– Jo da, det går fint her. Men jeg har en ting jeg har gått og grublet litt på, og ønsker å fortelle, som innebærer diagnosen min, bipolar lidelse...

– Hvorfor har du ikke fortalt dette før?

– Jeg var usikker på om dette er noe man bør fortelle en arbeidsgiver. Dette er helt nytt for meg, jeg trenger jo jobb...

– Jo da. Men dette skulle du ha fortalt.

For slik kan mennesker svare på sine egne spørsmål uten å være klar over det.

Faktum er at bare i Norge vil anslagsvis 250.000 få en bipolardiagnose i løpet av livet. Det er en utfordrende diagnose å sette, tallene er usikre – men én ting kan i hvert fall fagfolkene være enige om: Dette er ikke en sjelden diagnose. Den største myteboblen er sprukket.

Dette innlegget kunne ha handlet om psykisk sykdom generelt, og hvilke utfordringer det fører med seg i arbeidslivet. Her tar jeg utgangspunkt i en spesifikk diagnose av både personlige og formelle grunner. Jeg skriver «vi» fordi jeg selv har diagnosen og erfaringsgrunnlaget.

Men det er også fordi jeg etterlyser et manglende perspektiv på denne ikke fullt så sjeldne diagnosen. I overskriftene innledningsvis kan du lese ord som «uføretrygdet», «dø», «orket ikke» og «hemmelig». Du kan også lese ordet «velutdannet».

På samme tid har forskning vist at sjansen for å bli uføretrygdet minsker betraktelig – naturlig nok, tenker man – i takt med utdanningsnivå.

Det kunne ikke spesialist i psykiatri Helle Schøyen konkludere med, etter å ha fullført sitt doktorgradsarbeid ved Universitetet i Bergen i fjor: – Vi finner ikke denne sammenhengen når det gjelder bipolare (...) Dette til tross for at de har samme utdanningsnivå som normalbefolkningen på stedet de bor, fortalte Schøyen i et intervju på universitetets nettsider.

Man skulle tro at det hadde nyhetsverdi når det gjøres nybrottsarbeid ved norske universiteter for en diagnose som rammer hundretusener av oss – den er tross alt tematisert gjennom karakteren Even i NRKs mest vellykkede kultureksport, Skam.

Samtalene på internett, fra et samlet internasjonalt publikum, inneholdt takksigelser og åpenbaringer fra ungdom rammet av diagnosen. Her på berget ble derimot temaet forbigått i det stille. Lite var også å spore blant norsk ungdom i sosiale medier.

Det er kanskje ikke spesielt overraskende i et lite land med store avstander, og hvor fast ansettelse er den eneste veien til å bli anerkjent som en anstendig borger.

Selv har jeg, som dere har skjønt, valgt å være åpen om diagnosen. Det er ikke nødvendigvis noe som kommer meg til gode. Dyrekjøpte erfaringer i møte med arbeidslivet har vist det motsatte, uten at jeg angrer av den grunn.

For: Det er kanskje vanskelig å se verdien av en arbeidstaker som fra tid til annen mister lysten til å puste.

Fullt så vanskelig er det ikke å se verdien av en arbeidstaker som på tross av å ha mistet lysten til å puste, likevel har opparbeidet seg utdannelse og jobberfaring.

Det er kanskje vanskelig å se verdien av en arbeidstaker som med jevne mellomrom kritiserer seg selv og sine egne ferdigheter.

Fullt så vanskelig er det ikke å se verdien av en arbeidstaker som har måttet opparbeide seg selvinnsikt nok til å kjenne alle sine viktigste svakheter og styrker fullt ut.

Lista fortsetter, i begge retninger. Og med det sagt: Selvfølgelig er en bipolardiagnose noe som påvirker den utsatte, også som arbeidstaker. Det fulle og hele ansvaret ligger ikke på de som ansetter til bedriftene (selv om det ofte skorter på menneskekunnskaper i human resources-avdelingene – en kan spørre seg hva begrepet egentlig innebærer).

Nei, hovedansvaret hviler selvfølgelig på den Den store røde, lovverket som splitter og binder oss sammen. Hvor mange tapte skattekroner representerer ikke denne betydelige andelen arbeidsledige med høy utdanning? En grov beregning basert på gjennomsnittlig personinntekt og skatt, prevalens og andel yrkesaktive blant bipolare (amerikanske tall), gir flere milliarder enn du kan telle på én hånd.

Jeg er ingen samfunnsøkonom, men jeg forstår insentiver, og jeg ser flere reelle muligheter for å tilrettelegge slik at disse avskrevne ressursene kan bruke det de har grått, kjempet og lidd for: En billett til arbeidslivet.

Og til min tidligere arbeidsgiver, på den lille kafeen i studietida: Jeg er enig.

Dette skulle jeg ha fortalt.

Her er fem forslag til hvordan ressursene kan ivaretas:

• Faste arbeidstider. Mennesker med en bipolardiagnose er svært avhengig av en stabil søvnrytme, for å unngå store svingninger. Kanskje ikke så mye å be om?

• Et fungerende verneombud. Det kan være gull verdt å kunne gå til noen andre enn sjefen når det oppstår behov for å snakke om utfordringer i henhold til jobb eller arbeidsmiljø, spesielt for personer som i det skjulte sliter med psykisk sykdom.

• Kunnskap. Forstå at svakhetene, som forsentkomminger eller en sosial faux paus på morgenmøtet, veies opp av styrkene: Perioder med økt energi, kreativitet og aktivitet. Send HR-sjefen, mellomlederen etc. på videreutdanning eller kurs, dette kommer ikke til å bli mindre viktig i årene som kommer. Bipolare er arbeidstakere som vet å stå i hardt vær, og med diagnosens selvovervåkningskrav kommer en over gjennomsnittlig høy selvinnsikt. Hell i uhell og så videre.

• Et godt arbeidsmiljø. Baksnakking og mobbing forekommer på de fleste arbeidsplasser, og med det hører en kultur preget av intoleranse. Får du nyss i dette som leder, ta tak, voksne må også oppdras – og i tillegg til å være generelt viktig, er det spesielt viktig for personer med psykiske utfordringer. Et godt arbeidsmiljø gjør faktisk sykdommen lettere å håndtere, og forskning har funnet at arbeidsplasser som har ansatt personer med psykisk sykdom, også har opplevd økt takhøyde og trivsel på jobb.

• Vær tydelig. Forklar rammen for arbeidsøkter og pause, presiser arbeidsoppgaver, redegjør gjerne for de skjulte sosiale strukturene på arbeidsplassen: lunsjpausene og andre interne omgangsformer, menneskene bak kollegaene, roller og ansvarsområder. Det skaper trygghet i et uforutsigbart sinn.