Av Sindre Bangstad, sosialantropolog, forsker II, KIFO (Institutt for Kirke- religion- og livssynsforskning), og styremedlem i Antirasistisk senter
At offentlige debatter om rasisme har en tendens til å spore av er ikke noe nytt for den som har fulgt det norske ordskiftet om rasisme fra faglig hold de siste tiårene.
Men det faktum at enkelte aktører har brukt altfor høy utestemme bør ikke skygge for det dypt problematiske i det forskningsetiske overtrampet Aksel Braanen Sterri og Store Norske Leksikon (SNL) har begått ved å foreta substansielle endringer av en oppslagstekst skrevet av en seriøs historiker og forsker som Torgeir Skorgen uten så mye som å konsultere Skorgen underveis, enn si informere ham i etterkant av publiseringen.
Det bør heller ikke overskygge kritikken mot det som etter Braanen Sterris siste uttalelser til Dagsavisen i saken fremstår som et ideologisk motivert personlig forsøk på å re-introdusere et uvitenskapelig biologisk ‘rase’-begrep i et offentlig oppslagsverk som er noe av det første norske skoleelever og studenter møter når de skal utforske temaet rasisme.
Utgangspunktet for denne debatten var artikkelen publisert på Antirasistisk Senters nettsted antirasistisk.no den 5. desember i år, hvor idehistoriker og forfatter Dag Herbjørnsrud kunne dokumentere at Aksel Braanen Sterri, statsviter, doktorgradsstipendiat i filosofi og forhenværende mediekommentator i Dagbladet, hadde foretatt omfattende redigeringer i 2014 av oppslagsartikkelen om rasisme skrevet av førsteamanuensis Torgeir Skorgen ved Universitetet i Bergen for Store Norske Leksikon i 2003.
Det utilbørlige i Braanen Sterris opptreden som SNL-redaktør i perioden 2013-15 knytter seg til at Braanen Sterri her foretar substansielle endringer i Skorgens artikkel uten så mye som å konsultere ham, enn si informere ham om disse endringene etter at disse er utført og publisert.
[ Les også: Rasisme-debatt om Store norske leksikon ]
Forskningsetisk kan dette vanskelig karakteriseres som noe annet enn et grovt overtramp: Enhver forsker - uavhengig av fagdisiplin – og hvilken form det man har skrevet publiseres i - må kunne ha tillitt til at redaktører opplyser dem om substansielle endringer i deres egne tekster før disse publiseres. Dette er en tillit ikke minst Store Norske Leksikon som et offentlig finansiert leksikon på nett er avhengige av dersom kompetente fagpersoner skal fortsette å bidra til leksikonet.
Jeg har selv bidratt med flere fagartikler til SNL, ikke fordi dette på noen måte kan anses som verken innbringende eller vitenskapelig meritterende; men ganske enkelt fordi noen av oss fortsatt mener at akademikere som nyter godt av offentlige bevilgninger i sitt virke faktisk har et ansvar for å bidra til en mer opplyst offentlig samtale om aktuelle samfunnsspørsmål. Og bedre blir det ikke av at Braanen Sterri i motsetning til Torgeir Skorgen ikke har den ringeste forskningskompetanse enn si publisering på feltet rasisme å vise til.
Les også: Forfatteren reagerer på rasisme-endringer
Herbjørnsrud velger imidlertid å bruke altfor høy utestemme, og insinuerer at Braanen Sterris endringer av Skorgens tekst er uttrykk for et «ideologisk kupp», samt at Braanen Sterris endringer er et forsøk på å re-introdusere Sigurd Skirbekks dypt problematiske tekst om rasisme for SNL, som SNL forkastet tilbake i 2002. Utover en Twitter-melding hvor Braanen Sterri uttrykker en viss sympati for Skirbekks synspunkter, fører imidlertid ikke Herbjørnsrud belegg for denne delen av sine påstander i sin tekst.
Etter at Herbjørnsrud så skrur opp volumet på utestemmen enda et hakk i Dagsavisen samme dag, er det ikke vanskelig å forstå at Antirasistisk Senters Rune Berglund Steen reagerer med å beklage at Antirasistisk senter valgte å publisere Herbjørnsruds tekst, gitt at den har form av et personangrep og alt har utløst løse rasismeanklager mot Braanen Sterri.
Les også: Beskyldt for rasisme - «Debatten har skremt meg»
Til tross for dette er det fortjenstfullt av Herbjørnsrud å rette fokus mot Braanen Sterris utilbørlige atferd som redaktør for Store norske leksikon. Herbjørnsrud har også i hovedsak rett i de deler av kritikken mot Braanen Sterri som handler om de substansielle endringer av Skorgens tekst som Braanen Sterri har utført: Herunder at Braanen Sterri har endret Skorgens tekst på en slik måte at det skal fremstå som vitenskapelig plausibelt at det eksisterer ‘raser’ i en biologisk forstand (et syn Skorgen i sin originaltekst avviser); at det skal fremstå som om strukturell rasisme er noe «noen» mener, snarere enn et av de viktigste forskningsanalytiske perspektivene på rasisme og diskriminering siste tredve år; og at rasisme i «god» norsk ånd henvises til «andre tider og andre steder.»
Fredag 6. desember melder så orakelet fra Ullevål Hageby, sosiologen Kjetil Rolness, seg inn i debatten med sine sedvanlige anekdotiske og rasismefornektende påstander om at «det er svært lite rasisme i Norge.» Det er for øvrig samme dag som medieprofiler som Fredrik Solvang, Shazia Majid, Yama Wolasmal og Siri Avlesen-Østli står frem offentlig med sine beretninger om den rasisme de regelmessig utsettes for fra sitt publikum i kraft av sin minoritetsbakgrunn.
Les også: Leksikon-kritikken er en konspirasjonsteori
Det siste utspillet fra Braanen Sterri i Dagsavisen synes imidlertid til fulle å bekrefte inntrykket mange av oss hadde allerede i utgangspunktet, nemlig at hans utilbørlige endringer av Skorgens tekst faktisk handler om å re-introdusere et uvitenskapelig og biologisk ‘rase’-begrep i Store Norske Leksikon.
For nå heter det plutselig fra Braanen Sterris side at «å påpeke at det finnes raser og at det er forskjeller mellom dem, er ikke rasisme» og om den antirasistiske bevegelsen på dette punkt er «å benekte fakta».
Hvilke «fakta» som ligger til grunn for Braanen Sterris påstander her blir vi dessverre ikke fortalt, og det blir heller ikke gitt noen litteraturhenvisninger til støtte for påstandene som man kunne etterprøve. Så la oss da avslutningsvis se nærmere på hvordan disse faktaene ser ut i et par standardtekster om temaet innen samfunnsvitenskapene i moderne tid.
Antropologen Ashley Montagu var i sin tid en banebryter for den antropologiske kritikken av ‘rase’-begrepet. I «Man’s Most Dangerous Myth: The Fallacy of Race» (1951-utgaven) skriver Montagu at «rase for alle praktiske formål ikke så mye er et biologisk fenomen som en sosial myte» (s.17).
Antropologene Alan H. Goodman, Yolanda T. Moses og Joseph L. Jones skriver i den amerikanske antropologiforeningens AAAs autoriserte fremstilling av spørsmålet, «Race- Are We So Different? (2012)» at «rase er en grunnleggende ide med forferdelige konsekvenser fordi vi, gjennom vår historie og vår kultur, har gjort den det…Det finnes språklig, kulturell, biologisk og genetisk variasjon. Men disse variasjonene er ikke rasemessige i det at de ikke på en «naturlig» måte inndeler individer i raser.» (s.2).
Antropologen Ronald Wald Sussman skriver på sin side i «The Myth of Race: The Troubling Persistence of An Unscientific Idea» (2014) at «rase ikke er en biologisk realitet blant mennesker; det finnes ingen menneskelige biologiske raser.» (s. 305). Wald Sussman skriver også i samme bok at «å være antirasist er ikke bare å være politisk korrekt, det er også å forholde seg til bekreftet vitenskap» (s. 227).
Vi vet bare så altfor godt fra moderne europeisk historie og den såkalte «vitenskapelige rasismens» historie (1850-1945) hvilke fatale og tragiske konsekvenser det kan ha når selverklærte opinionsledere og økonomiske og intellektuelle eliter begynner å legitimere og å utbre «rasetenkning» angivelig i «vitenskapens» og de «harde faktas» navn.
Som norske historikere som Torgeir Skorgen og Jon Røyne Kyllingstad for lengst har påvist er historien om «rasetenkningen» også en mørk og tragisk del av norsk historie. Å påpeke dette er ikke det samme som å anklage Braanen Sterri eller noen andre for å være «rasist».
Det haster å få på plass en oppdatert og revidert tekst om rasisme skrevet av en langt mer faglig og tematisk kompetent bidragsyter enn Aksel Braanen Sterri i Store Norske Leksikon.
