Jeg kjenner fengselsvesenet i Norge godt. I mange år jobbet jeg som lærer i fengsel, og etter at jeg ble valgt inn på Stortinget og fikk plass i justiskomiteen har jeg besøkt fengsler fra nord til sør. Derfor så jeg med forventning frem mot episoden av NRK-programmet «Helene sjekker inn» (29/11) der hun flyttet inn blant kvinner i et norsk fengsel.
Norge skal være stolte av hvordan vi behandler våre innsatte. Vår kriminalomsorg er både human og effektiv, og har vakt internasjonal oppmerksomhet. Men når Michael Moore kom til Norge for å spille inn materiale til sin dokumentarfilm, en film som uforbeholdent hyller fokuset på rehabilitering, tilbakeføring og en verdig behandling av våre straffedømte, var det ikke kvinnene på Ravneberget eller i Sandefjord fengsel han besøkte. Det var ikke der han fant eksemplene på hvordan vi gjør dem som var kriminelle i går til en god nabo i morgen. Og hadde han gjort det, er det ikke sikkert han hadde blitt like imponert. For det å være straffedømt kvinne er i Norge noe ganske annet enn å være en straffedømt mann. Og forholdene for mødre, søstre og døtre som soner sin straff er i ferd med å forverres ytterligere.
I fem år har høyreregjeringen gjennom grådige kutt bygget ned norsk kriminalomsorg stein for stein. Siste stikk er beslutningen om å legge ned en rekke åpne fengsler. Det er en veldig dårlig idé. Målet med straffen vi ilegger dem som har begått en kriminell handling, er at vedkommende en dag skal ut av fengselet igjen, tilbake til samfunnet der hun skal kunne leve og fungere som alle andre. Hun skal bli en arbeidstaker, en skattebetaler, en nabo. Og akkurat som en mannlig innsatt en dag skal tilbake til en rolle som far eller ektemann, skal den kvinnelige innsatte tilbake til en rolle som mor eller kone. I dette arbeidet spiller de åpne fengslene en viktig rolle. De har en sentral plass i det vi kaller «soningstrappen» og i den enkelte innsattes egen progresjon og utvikling mot det å igjen bli en lovlydig borger. De åpne fengslene er nemlig for mange siste stoppested før de gjenopptar sitt tidligere liv i lokalsamfunnet, et sted der de kan gjennomføre den siste delen av soningen i en situasjon som minner mer om det vanlige livet der ute enn livet på en lukket avdeling. Det er en fornuftig forberedelse på løslatelse, og skal ha en form for rehabilitering og innhold som reflekterer dette.
Likevel foreslår regjeringa å legge ned åpne soningsplasser for kvinner, enda vi vet at kvinner fra før har betydelig dårligere forhold enn menn i fengsel. På Ravneberget deler fire kvinner ett rom, over en periode på flere år. Kvinner har i mindre grad enn menn påvirkning på sin egen soningsprogresjon, og har du først begynt soningen i et fengsel, må du regne med å bli værende der soningen gjennom.
Det finnes ikke noe Bastøy som kvinner kan søke seg til etter de har tilbrakt den første tida på en celle eller på et firemannsrom. Unntaket var Osterøy, der enkelte åpne soningsplasser var øremerket kvinner, side om side med menn. Men Osterøy er nå av regjeringen besluttet nedlagt.
Vi vet at opplæringsmulighetene og muligheten for arbeidserfaring er dårligere for kvinner som soner enn for menn. I Sandefjord fengsel har kvinnene riktignok mulighet for å skaffe seg noe arbeidserfaring sammen med gutta i et nabofengsel, Men Sandefjord fengsel skal også legges ned. Det har regjeringen bestemt.
Jeg spør meg om justisministeren egentlig har tenkt over konsekvensene av sine egne beslutninger. For som statsråd for et parti som en gang markedsførte seg som et «lov og orden»-parti, tar han nå grep som ikke bare er ukloke, men potensielt farlige. Jo mer han utarmer soningstilbudet for norske kvinner, jo større er risikoen for at de innsatte slipper ut av fengselet akkurat like kriminelle som de gikk inn. For de som venter hjemme kan konsekvensen være at mamma ikke kom hjem, selv om hun slapp ut. Konsekvensene for familiene kan bli store – men det blir de fort for samfunnet også. Mindre rehabilitering gir mer kriminalitet og større utgifter til etterforskning, domstolsbehandling og soning i andre enden.
Det er ikke lett å ta innover seg at noen av dem som soner i norske fengsler er mødre, søstre og døtre. Men det er enda tyngre å bære om moren, søsteren eller datteren kommer ut av fengsel like kriminell og rusavhengig som hun var da hun kom inn. Både for kvinnene, deres familier og for samfunnet for øvrig, gjør vi klokt i å gjøre deres opphold i fengsel så godt som mulig.
