Det eneste uforanderlige er forandring. Kontinenter flytter seg, noen landområder stiger opp, andre oversvømmes. Det blir varmt og det blir kaldt. Arter kommer og går, liv skapes, vokser til en topp, forfaller og tar slutt. Enkeltmennesker og samfunn, du og jeg og Romerriket. Virksomhetene vi jobber i gjennomgår også disse fasene. For hundre år siden var 40 prosent av all arbeidskraft sysselsatt i jordbruk og fiske, i dag snaut tre. Arbeidsplassene ble overtatt av industrien som hadde sine glansdager for femti år siden. Nå sysselsetter den bare åtte prosent. Én fase avløser en annen.
Fram til attenhundretallet var det i stor grad naturen selv som sto for endringene i vår hverdag og vårt nærmiljø, men siden da har også mennesket satt spor. Den industrielle revolusjonen som begynte tidlig på 1800-tallet skjøt fart da vi fikk kontroll over elektrisiteten, som en konsekvens vokste folketallet på jorden fra to til over sju milliarder.
Vår enestående teknologiutvikling har vært til glede, men etter hvert også til bekymring. Det er risikabelt å sveve på teknologiens vinger, løsrevet fra jorden, når vi har begrenset med drivstoff. Mye tyder på at industrisamfunnet bare er enda en fase i evolusjonen. Neste fase er tjenesteytende næringer, som nå sysselsetter 75 prosent av oss.
La meg illustrere utviklingen med et par lokale eksempler. For hundre år siden ble industribedriften National Industri etablert på Brakerøya. Den nådde toppen av sin livskraft med 1.200 ansatte femti år senere, noen tiår etter var den borte. Snart vil et sykehus reise seg på den gamle industritomta. Industri ut, tjenestenæring inn.
Papirindustrien på Grønland var på 1900-tallet en grunnpilar i Drammens utvikling. Nå bor kona mi og jeg i en boligblokk på papirindustriens gamle tufter. Rundt oss ligger kontorer, undervisningsinstitusjoner, bibliotek, butikker og restauranter. Industri ut, tjenestenæringer inn.
Og utviklingen fortsetter. Neste fase blir trolig de intelligente maskinenes æra. De er ennå ikke like gode som oss til å tenke, men de er bedre enn oss til fysisk arbeid. Kunstig intelligens (AI) og annen avansert teknologi har allerede fjernet arbeidsplasser og endret strukturen i arbeidslivet. Midt på 1900-tallet levde en virksomhet gjennomsnittlig i seksti år, nå lever den bare tjue. Arbeidstakere må omstille seg stadig raskere til nye oppgaver. Teknologiutviklingen har også samfunnsmessige ringvirkninger. På godt og ikke fullt så godt. Nesten alle har fått det bedre, men ulikhetene er blitt større. De åtte rikeste personene i verden eier like mye som de 3,6 milliarder fattigste.
«Arbeid for alle» har vært en prisverdig intensjon hittil, men fremover blir det utfordrende. Intelligente maskiner vil ta over flere jobber enn de skaper, så vi går mot et fremtidig samfunn der flertallet ikke jobber. De siste jobbene maskinene tar over, er de som krever stor kreativitet, og de som har med mennesker å gjøre. Det kan vi vi tipse våre barn om i deres yrkesvalg.
Er en slik utvikling av det onde? Hvorfor er det så viktig at alle er i arbeid? Er det av hensyn til individet, staten eller begge? Staten trenger selvsagt at det skapes inntekter, men hvem som skaper dem, folk eller maskiner, kan ikke være viktig.
Hva så med individet, hvorfor er det viktig å jobbe for deg og meg? Dette har forskere selvsagt studert, og de har funnet en del grunnleggende behov som jobben ivaretar: Vi har behov for et sosialt nettverk, vi trenger å føle oss respektert og sett, vi trenger å føle at vi mestrer noe, vi trenger å føle at vi er del av noe større enn oss selv.
Det er behovene, ikke jobben, som er viktig. Pensjonister lærer seg det.
Arven fra Grekenlands gullalder ble skjellsettende for ettertiden. Da var det slaver som gjorde grovarbeidet, resten dekket sine behov på annet vis. Hvis slavene ble erstattet av intelligente maskiner, ville vi mistrives i en slik kultur? I Afrika, der familien og jeg bodde noen år, gjorde kvinnene grovarbeidet. «Human tractors» kalte de seg. De ville neppe mislike at «intelligente traktorer» gjorde jobben for dem.
Jeg tror fraværet av jobber kan bli mer til glede enn bekymring i fremtidens samfunn. Men det er rom for andre bekymringer. Den dag kan komme, da intelligente maskiner får følelser og blir bevisste. Hvis de også blir mer kreative enn oss, vil de uten vår hjelp skape mer avanserte versjoner av seg selv. Vil vi greie å beholde kontrollen, så de fortsatt er våre slaver og ikke omvendt?
Jeg er optimist. Hittil har teknologirevolusjonen bedret livet for nesten alle i verden. Prisen er at det antakelig fortsatt vil være store ulikheter, én manns tak er en annen manns golv. Men har jeg det bra, hvorfor gremmes over at noen har det bedre? I Norge lever vi 40 år lenger enn da industriæraen begynte. Da verdens eldste døde, var hun 122 år. Forskerne ser ingen øvre grense. AI-æraen kan løfte oss til enda høyere livskvalitet, mindre forskjeller og et enda lengre – potensielt evig – liv. Uten at vi trenger å jobbe.
Fremtiden har aldri vært mer spennende.