Den internasjonale interessen for nordområdene og Arktis øker. I regjeringens nordområdestrategi står det klart og tydelig at nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Men status for nord i dag er en nasjonal regionreform som har svekket samarbeidet mellom regionale og nasjonale myndigheter, og en utenrikspolitikk som har svekket samarbeidet mellom norske og russiske aktører. Regionreformen, der regjeringen vil slå sammen Finnmark og Troms med tvang, har fått hard kritikk for å være dårlig innenrikspolitikk, men den har også konsekvenser for utenrikspolitikken.
Helt siden daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt sin berømte tale på Universitetet i Tromsø i 2005, har nordområdene blitt trukket fram som det viktigste interesseområdet for Norge og et sted med uante muligheter. Nordområdene er et samspill mellom utenriks- og innenrikspolitikk hvor målet er at regionen skal være et av landets mest bærekraftige og skapende områder. Hvordan samsvarer dette med det som faktisk skjer i nord?
I regjeringens nordområdestrategi fra 2017 står det at «Et skapende og bærekraftig Nord-Norge forutsetter fred, stabilitet og et velfungerende samarbeid med våre arktiske naboer» og «For å oppnå dette trenger vi en helhetlig strategi som ser utenrikspolitikk og innenrikspolitikk i sammenheng.» Da er det tankevekkende at regjeringen har satt i gang en regionreform basert på svakt politisk håndverk.
Tvangssammenslåing kjennetegnes ikke av stabilitet og velfungerende samarbeid. Den ser heller ut til å fjerne myndigheter og folk fra hverandre, og fra våre nabostater. Man fjerner ikke bare arbeidsplasser ved å flytte fylkesadministrasjonen fra Vadsø til Tromsø, man fjerner kompetanse og kanskje enda viktigere – man fjerner folk. For å opprettholde et godt samarbeid tett over grensen er det utaktisk å flytte myndigheter og kompetanse vekk fra grensen. Bosetning er et strategisk geopolitisk virkemiddel. Tilstedeværelse ved grensen i det eneste fylket som grenser til Russland bør derfor være en prioritet. En avskrekkende tilstedeværelse i form av aktive lokalsamfunn.
Vi hører stadig om den økte spenningen mot øst, men lite om tiltak for å avspenne, og sanksjonspolitikken har ikke bidratt til samarbeid. Relasjonen til Russland har svekket seg, mens Norge har blitt mer og mer integrert i NATO. I forbindelse med markeringen av andre verdenskrig i Vadsø neste år blusset debatten om hvem som skulle inviteres fra russiske myndigheter opp. Norske myndigheter så ikke ut til å ha helt oversikt over invitasjonen til russiske side. Med dagens politiske klima mellom Norge og Russland bør det i det minste være klart og tydelig for myndighetene hvem som skal inviteres på slike markeringer.
Denne usikkerheten rundt myndighetenes ståsted har også kommet til syne i debatten rundt militærøvelsen Trident Juncture og norsk basepolitikk. Kritikere mener amerikanernes tilstedeværelse er permanent, og derfor bryter med den tradisjonelle norske basepolitikken som ikke tillater denne typen tilstedeværelse. Regjeringen mener at dette er feil og peker på at det er snakk om roterende styrker som skiftes ut. Fremfor å styrke Norges posisjon i Nordområdene, bidrar disse eksemplene til å skape usikkerhet, splittelse og setter oss i en mer sårbar posisjon. Og det skjer i en tid hvor flere internasjonale aktører nå posisjonerer seg i Nordområdene.
«Nordområdene gir store utviklingsmuligheter med betydning for hele landet», står det i regjeringens Nordområdestrategi. Her nevnes sjømatnæringen, petroleum og potensialet for fornybar energi. Økt internasjonal aktivitet i Arktis kan gi mange muligheter for regionen, men da må vi ha en politikk som gjør at ulike krefter i Norge spiller tilstrekkelig på lag. Det vil komme flere utfordringer i nord framover. Kina øker sine investeringer og ønsker å være en viktig aktør i nordområdene og Arktis. Den pågående snøkrabbesaken med EU kan vitne om mulige fremtidige konflikter i området. Alle stormakter posisjonerer seg i området på grunn av ressurser og interesser, militære forhold spiller også inn på grunn av Russlands base på Kolahalvøya.
«For at vi skal lykkes (...) må all vår innsats i nord ses bedre i sammenheng», heter det i Nordområdestrategien. Da er vi avhengig av en helhetlig politikk som har tilstrekkelig forankring i nord, og en regionreform som bidrar til å skape fred og stabilitet – både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det gjør den ikke i dag.
