Debatt

Barna bygger opp «et falskt selv»

De føyer seg og later som. I dag bidrar skolen til å styrke barnets ytre blikk på seg selv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne høsten har man på ny spurt seg hvorvidt det var riktig å innføre Reform-97 som senket alderen for skolestart fra syv til seks år. Intensjonen var å sikre en myk overgang mellom barnehage og skole, hvor læring gjennom lek skulle sikre tidligere kompetanse, så vel som barnas beste. Samtidig har også debatten mellom det rødgrønne byrådet og Utdanningsetaten i Oslo pågått for åpne dører. Bak varsler, lederstil og overskrifter har det avtegnet seg en ideologisk maktkamp om hvordan norsk skole bør organiseres.

I begge disse sakene har den viktigste kritikken vært at dagens system utsetter barn for press. Dette skjer både fordi de tidligere innlemmes i en teoritung skolehverdag, men også fordi omfattende resultatmålstyring tar større plass i klasserommet enn det gjorde før.

Skole: Framtida tilhører de stillesittende

Stress og press er imidlertid ikke det eneste barn risikerer ved økt forekomst av vurderinger og måling. Det kan også tenkes at dagens skole står i fare for å påvirke barn på mer grunnleggende vis ved å gripe inn og forme hele deres egen selvforståelse.

I dag bidrar nemlig skolen til å styrke barnets ytre blikk på seg selv allerede fra svært ung alder. Så snart de begynner på skolen oppmuntres barn til å se seg selv utenfra. De får beskjed om å vurdere og skåre sin egen innsats, samtidig som lærerne fortløpende vurderer deres faglige utvikling og kompetanse. Tryggheten og mestringen blir dermed i idealene, i standardene som settes og kravene som stilles. Barna skjønner at veien til anerkjennelse og bekreftelse er gjennom det andre ønsker. Denne lærdommen når oss alle, men forskjellen for barn i dag er at den kommer tidligere, hyppigere og varer lenger. Nå lærer barn å søke mot anerkjennelse og flinkhet fra de er svært små. De blir bekreftet og sett for sine ferdigheter, sin disiplin og sin kompetanse. Slik får det ytre og formelle forrang, ikke barnas indre verden.

Fra psykologien vet vi at det å utforske egen erfaring, bearbeide den og bli kjent med seg selv og sine egne følelser, utgjør et viktig grunnlag for sosial og kognitiv utvikling. Den kjente psykoanalytikeren og barnelegen Donald Winnicott skrev i 1960 hvor avgjørende det er at omverdenen responderer og støtter små barn i deres spontanitet, kreativitet og innfall. Slik legger man grunnlaget for en sunn utvikling hvor barn lærer å kjenne seg som et eget og avgrenset individ. Barnets indre verden blir lagt merke til og reagert på, dermed forstår barnet at det er verdifullt og verdt å lytte til.

Selv om Winnicott siktet til de minste barna, er det også relevant å spørre seg hva som skjer når vi innlemmer skoleklare barn i en hverdag hvor impulser skal tøyles og ideer styres inn i gitte og bestemte former. Frarøver vi barn essensielle erfaringer gjennom å sette konkurranse framfor nysgjerrighet, prestasjoner framfor kreativitet, ferdigheter framfor mening? Hva skjer når barn ikke blir møtt på sin nysgjerrighet og fantasi, men heller oppfordres til å orientere seg etter andres forventninger og ønsker fra den dagen de starter på skolen?

Hege Ulstein: Ble du lønnsom, lille venn?

Winnicott skrev om hvordan barn som ikke ble anerkjent for sine følelser og innfall, stod i fare for å utvikle det han kalte «et falskt selv». Når barnets egne emosjoner aldri ble lagt merke til, forstått og tolerert av omsorgspersonen, ble de etter hvert forvirrende og uakseptable også for barnet selv. Dermed begynner barnet å skjule seg selv for å beskytte seg selv. I stedet uttrykker det bare de følelser og signaler som det tror sammenfaller med omgivelsenes krav og ønsker. Som resultat bruker det mesteparten av sin tid på å tilpasse seg og gjøre det som er forventet. Det imiterer, føyer seg, og later som. Gradvis slutter det å være i verden på sine egne premisser fordi det er for opptatt med å justere seg etter andres signaler.

Det er relevant å spørre seg hvorvidt en skole som tidlig oppmuntrer elever til å vurdere seg selv og tøyle seg selv, virkelig er det beste rommet for barn å utvikle seg i. Kanskje fungerer det for noen, men kanskje vil andre, på samme måte som Winnicott skrev, gradvis gi opp å lytte til sin egen originalitet og vitalitet, fordi det ikke belønnes av samfunnet og verden rundt.

En mulig følge av dette er at man gradvis slutter å være i kontakt med sine indre behov, fordi man er for opptatt med å produsere, prestere og perfeksjonere i et evig forsøk på å tilfredsstille alle utenfor seg selv. Når man i tillegg vokser opp i en kultur som berømmer å lytte til sin indre stemme og følge sitt unike kall, er det kanskje ikke rart at mange vokser opp med en følelse av stress og rastløs tomhet. For hvor begynner man å lete etter spontanitet og særpreg, når man har vokst opp i en verden som alltid har fordret det motsatte?

Mer fra: Debatt