Debatt

Kritikk av Black friday er ikke klasseforakt

Vi må selvfølgelig bekjempe fattigdom og ulikhet, men vi må også kunne påpeke de ødeleggende konsekvensene av den materielle forbruksspiralen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tre ting preger facebookfeeden min på Black friday: for det første kommer det utallige reklamer fra butikker som vil selge meg varer. Deretter kommer det mange innlegg fra folk som protesterer mot kjøpefesten. Men en tredje kategori har blitt stadig mer populær: folk som mener at kritikken av black friday er en skjult form for klasseforakt. "Eliten" ser ned på folk flest som endelig får sjansen til å kjøpe ting på billigsalg. 

Dette er en form for argumentasjon som har blitt stadig vanligere. Hver gang nordmenn sløser på miljøets befolkning, skyver vi de fattige foran oss. Når vi forsvarer våre flyreiser mot miljøavgifter eller våre fossile bilturer mot bompenger, er det alltid av hensyn til fattige alenemødre og reiseglade minstepensjonister. Nå har altså også denne nylig importerte kjøpefesten blitt et tiltak mot fattigdom.

Det er klart at folk med dårlig råd har glede av å kunne kjøpe ting på salg. Jeg er glad i å kjøpe ting på salg selv, når jeg trenger dem. Men tror vi virkelig det er dette "black friday" først og fremst handler om? Brorparten av dagens kjøpefest handler snarere om at noen av verdens rikeste mennesker kjøper enda flere ting vi ikke trenger. Hvis alle på jorda hadde levd som oss, hadde vi trengt 3,6 jordkloder. Det finnes mennesker som lever i reell nød og pengemangel, både i Norge og i andre land. De hjelpes på bedre måter enn ved å kunne kjøpe en mobiltelefon med litt bedre kamera eller en helautomatisk pepperkvern på rabatt.

Både på høyresida og venstresida vegrer politikere seg for å snakke om elefanten i rommet: vårt enorme overforbruk. På samme måte som fedme i mange land har blitt en mer utbredt plage enn sult, har materiell rikdom blitt et mer utbredt problem enn fattigdom i Norge, på grunn av all ressursforbruket, forurensingen og forsøplingen den skaper. To tredeler av klimautslippene vi forårsaker, kommer fra forbruket vårt, og importen av forbruksvarer har femdobla seg i min levetid. Havene er fulle av plast, og verdens siste naturområder raseres på jakt etter mineraler. I Norge tømmer vi avfall rett i fjordene våre, og lar oljebransjen slippe til i våre mest sårbare havområder for å hente opp mer olje og gass.  

All denne ødeleggelsen skjer for å produsere varer som er designet for å bli brukt og kasta i et ekstremt tempo. Tror du det er tilfeldig at det er umulig å reparere en laptop eller en iphone? Tror du ikke det er mulig å lage mobiltelefoner eller klær som varer mer enn én sesong? Min kjære mormor og morfar har et steikeovn som er over 50 år gammel. Den ble nok produsert før noen kom på den smarte ideen å lage produkter som raskt blir ødelagt, slik at forbruksspiralen kan fortsette. Hele denne uendelige kjøpefesten og forbruksspiralen skjer på klodens kreditt. Vi har for lengst opparbeida oss alt for mye gjeld i form av ødelagte økosystemer og stadig varmere atmosfære og hav. Våre barn og barnebarn vil betale regningen.

Vi må selvfølgelig bekjempe fattigdom og ulikhet, men vi må også kunne påpeke de ødeleggende konsekvensene av vår livsstil. Det handler ikke om klasseforakt, men om å ta et ærlig kritisk blikk på oss selv. Når nordmenn stormer butikkene for å kjøpe enda flere dingser de fleste av oss strengt tatt ikke trenger, er det litt for bekvemt å skyve de fattige foran oss. De virkelig fattige finner du nok forresten ikke i kø på Elkjøp megastore, men snarere i fabrikkene i de lavkostlandene der dingsene er produsert, eller på åkrene utenfor.

Foto: Bo Eide

Mer fra: Debatt