Debatt

Tragedien Søgnen

Det gikk som det måtte. Astrid Søgnen er ikke lenger sjef for Osloskolen og bør angre på at hun smelte med klasseromsdøra på vei ut.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I dag ble det endelig klart, Astrid Søgnen måtte gå av som direktør for Utdanningsetaten i Oslo. En posisjon hun har hatt i 18 år. Hennes skjebne var beseglet allerede fredag da Raymond Johansen som forventet ga Søgnens nemesis skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) full tillit. En av dem måtte vike sin plass ved møtebordet. Det var utenkelig at de to kunne møtes igjen til normal virksomhet til det beste for byens borgere.

Astrid Søgnen forsvinner etter en åpen maktkamp med sine egne politiske ledere. Denne striden mellom byråkrati og politisk makt mangler sidestykke i norsk forvaltnings historie. Det var en kamp hun ikke kunne vinne og Raymond Johansen ikke kunne tape. Ikke måtte tape av hensyn til demokratiet, rett og slett. Men det skal hun ha, dama har baller. Og det er en fascinerende type som nå forsvinner ut.

Astrid Søgnen: Et fiendebilde

Denne tøffheten som gjorde henne instrumentell for den helt nødvendige kursendringen for Osloskolen på begynnelsen av 2000-tallet, ble også hennes egen bane. Søgnen kunne sittet minst i tre år til, til hun fyller 70, hadde hun bare lyttet mer, vært ydmyk og akseptert sin plass i styringshierarkiet i kommunen.

Hadde hun lyttet til de mange ansatte som sto opp og sa ifra om manglende ytringskultur og et testregime som hadde gått for langt. Hadde hun innrømmet at ikke bare hennes vei var den rette. Hadde hun bare innsett at den demokratisk valgte makta i Oslo, bemyndiget av folket, bestemmer. Så kunne hun fortsatt i stillingen. Men dette ligger ikke til henne. Søgnen var eiesyk, etaten var hennes. Sånn går det når ukloke politikere inngår avtaler uten ende. Da gjør man konger og dronninger av tjenerskapet i embetsverket. Derfor er det nå slutt. Søgnen-kapittelet er lukket.

Deler av dette siste kapittelet i Oslo-skolens lange historie står med gullskrift. Hun leverte svært gode resultater, som det heter. Oslo-skolen under hennes mangeårige styre ble reformert. Det var en helt nødvendig omstilling. Fagtrykk, systematisering, sentralisering og testing tok byens skole inn i den moderne tida. Dette var helt naturlig, fordi tida krevde det. Men ikke dermed sagt at det var lett. Å endre kultur i en etat med 15.000 ansatte, og ikke minst med 90.000 elever og 180.000 foresatte, krever enorm kraft. Og disse kreftene hadde Søgnen. Skolen i Oslo er i dag sterk og målrettet. Tidligere utdanningsminister Kristin Clemet kalte Oslo-skolen for «verdens beste skole». Riktignok var de to nære partnere i utforminga av en ny skoleretning, men ordene vil stå igjen. Søgnen skal særlig ha ros for postulatet «du skal ikke være heldig med læreren din». Mange ansatte i Oslo-skolen jubler for at Søgnen har gått av. Men, og dette er viktig, mange er også fortvilet. Mange er takknemlige for den jobben hun har gjort.

Slåsskampen: Det er det siste man gjør folk vil huske

Derfor er soga om Astrid Søgnen også en tragedie. Hun fikk et tilbud i høst om å gå av når hun nå fylte 67 år. Det er slik det gjøres når tilliten er borte mellom etatsledere og politisk ledelse. Hun fikk av byrådsleder Johansen muligheten til å «selge inn» sin avgang til offentligheten ved å peke på at tida var inne, hun hadde nådd pensjonsalder. En avgang som utad ville virket logisk og troverdig for de fleste. Hennes vakt var over. Søgnen svarte med advokat til 5.000 kroner timen og et formelt og pinlig timet varsel fra hennes egne direktører mot skolebyråd Thorkildsen. Hun kunne blitt husket som dama med gjennomføringskrafta, visjonene og reformene i Oslo-skolen. Livsverket hennes har sokkel-kvalitet, hun burde endt opp i granitt utafor etatens hovedkvarter på Helsfyr som en hyllest til en altoppofrende offentlig tjenestekvinne som ga absolutt alt i 18 år. Skolesjefen med stor S. Men isteden tror jeg hun vil huskes for sin steilhet, skarpe kanter, omstridte personalbehandling og ikke minst, på tampen, hennes støttespilleres åpenbare misbruk av varslingsinstituttet. For 5.000 kroner timen burde rådet hun fikk ha vært: «Husk at du best vil huskes for det siste du gjør.»

Astrid Søgnen slamret heller med klasseromsdøra på vei ut. Og vil mest bli husket for det. Dessverre. For alle.

Mer fra: Debatt