For kort tid siden vandret norske og svenske nazister i Moss og Fredrikstads gater. Samme dag ble elleve mennesker drept i en klassisk antisemittisk terroraksjon, denne gang i en synagoge i Pittsburgh.
80 år etter Krystallnatten, fredag 9. november, fremførte Oslo Domkor «Requiem – for the victims of Nazi persecution». Konserten ble spilt til inntekt for Amnesty International.
Dette konsertrekviet ble urfremført i Nidarosdomen i 2001 av Oslo Domkors dirigent, Vivianne Sydnes, som da var ny domkantor i Nidarosdomen. Siden den gang har det blitt fremført svært mange ganger i mange ulike land – ofte som del av offisielle minnemarkeringer, hvor forbindelsen mellom historien og vår egen tid har stått sentralt. Før urfremføringen trakk jeg selv en slik forbindelse, men opplevde til min forbauselse at det vekket blandede reaksjoner.
Nazistisk tankegods hørte visst utelukkende til historien, i hvert fall i Norge, mente noen, og det til tross for det rasistisk motiverte drapet på den unge Benjamin Hermansen, som skjedde samme år. Ti år etter ble Norge vekket av sin uskyld med et smell i regjeringskvartalet etterfulgt av massakren på Utøya. På den mest brutale måte ble vi minnet om at veien fra høyreekstrem tenkning til vold kan være kort, også i Norge.
I løpet av de 17 årene som er gått siden urfremføringen, har dette rekviet blitt stadig mer aktuelt, dessverre. Den greske statskanalen laget nylig to timelange radioprogrammer om verket. Både historien og de betydelige utfordringene man har med høyreekstremisme i dagens Hellas, utgjorde rammen for disse programmene.
Det samme var tilfellet i 2011, da verket for første gang ble fremført i Münchner Dom. I tilknytning til konserten ble det arrangert en paneldebatt, kringkastet av Bayerische Rundfunk. Debatten dreide seg om forholdet mellom Tysklands nazistiske fortid og dagens høyreekstremisme, noe som fikk uventet høy aktualitet da den nynazistiske gruppen NSU ble avslørt på omtrent samme tid. Det viste seg at denne gruppen hadde tatt livet av ni mennesker med innvandrerbakgrunn i tillegg til en politibetjent.
To år tidligere ble verket fremført i Nikolaikirche i Leipzig. Da var det opprøret mot tyske tyranniske regimer – både Hitlers og Honeckers, som utgjorde rammen. Konserten ble arrangert på minnedagen for attentatforsøket på Hitler i 1944. Samtidig mintes man at det var 20 år siden den ukentlige mandagsbønnen/fredsbønnen ble arrangert i Nikolaikirche i årene før murens fall. Disse samlingene vokste til en folkelig massemobilisering som til slutt kulminerte i en enorm demonstrasjon i Leipzigs gater, hvor ca. 70 000 mennesker deltok. «Wir sind das Volk» runget i gatene, et slagord som siden er blitt skamløst og historieløst annektert av den høyrepopulistiske Pegida-bevegelsen. Massemobiliseringen i Leipzig skjedde 9. oktober 1989. Nøyaktig en måned senere ble grenseovergangene i Berlinmuren åpnet.
11. september 2004 ble rekviet fremført i Washington National Cathedral. Datoen var selvsagt ikke tilfeldig valgt. Konserten ble holdt til minne om ofrene for all terror, i fortid og nåtid. Skolemassakren i Beslan i Russland, som nettopp hadde funnet sted, ble spesielt trukket fram, og katedralen laget en perspektivrik ramme med Jan Egeland, som den gang var visegeneralsekretær i FN, som hovedtaler.
Jeg er glad for at verket er blitt så mye spilt, men jeg er slett ikke glad for omstendighetene som har gjort det stadig mer aktuelt. Et ressurskrevende verk som dette settes selvsagt på programmet lenge før konserten finner sted. Vi snakker om mange måneder, noen ganger om år. Det viser seg gang på gang at hendelser som relaterer seg til verkets tematikk, og som er aktuelle på programmeringstidspunktet, blir avløst av nye hendelser når konsertdatoen nærmer seg. Denne gang var det elleve mennesker som ble myrdet i sitt gudshus i Pittsburgh. Voldsmannen hadde gitt offentlig uttrykk for sine antisemittiske holdninger i lang tid før selve terrorhandlingen. Samme dag vandret nazister i Moss og Fredrikstads gater. Det er forskjell på å demonstrere og å drepe, men som sagt: Veien fra høyreekstrem tenkning til vold kan være kort, også i Norge.