Selvassuranse kalles det når eieren selv står ansvarlig for hele eller deler av forsikringssummen. Når uhellet først har skjedd ønsker alle at de har den beste forsikringen. Når renta plutselig stiger tenker mange på at de skulle bundet den i fjor likevel. Men burde de det?
Heldigvis gikk det ikke liv tapt i fregattforliset i forrige uke. Men kostbart blir det. For deg og meg. Hva kan vi lære av det?
Det er faktisk helt i orden å ikke ha forsikring på huset eller hytta si her i landet vårt. Grunnen til at nesten alle har det er at bankene krever det for å gi deg lån på boligen, og med det gjeldsnivået vi har i Norge betyr det at vi i praksis er nødt til å forsikre husene våre alle sammen. Det er god politikk. De færreste er i stand til å selvassurere huset.
Men når er det greit å ta risikoen selv, slik staten gjør med sine eiendeler? Staten tenker sånn:
Den klarer å dekke utgiftene hvis en skade skjer uten å sette økonomien over styr.
Staten har i omfang en lignende risikospredning som forsikringsselskapene.
I forhold til statens samlede totale eierforhold og ansvar, vil enhver skade være relativt liten.
Staten har åpenbart både større økonomisk løfteevne, og større risikospredning enn de fleste av oss har på privaten. Det ironiske er selvsagt at jo dårligere økonomi du har jo flere forsikringer har du behov for, men jo færre har du råd til. Den som har skal få, den som har lite skal miste det han har ...
Har du god råd kan du gjøre som staten, og bytte ut noen forsikringer med en bufferkonto. Mange hundeeiere gjør det. Å forsikre ei bikkje kan være fryktelig dyrt. Setter du av 500 kroner i måneden på en hundekonto i stedet, og du ikke har maks uflaks, kan du betale dine egne veterinærregninger og spare penger.
Selv stater gjør faktisk dette når potten blir for stor. For å ta høyde for ekstremt kostbare katastrofer i Nordsjøen satte den norske stat i mange år til side milliarder i et fond, statens petroleumssikringsfond, som skulle dekke erstatninger i giga-klassen, hvis det verste skulle skje der ute på oljefeltene. Men i 2010 fant vi ut at vi hadde så god råd at vi la ned også det fondet. Nå er vi selvassurert også mot forurensninger, utblåsninger, fjerning av vrak og andre ekstremt kostbare uhell. Det kan bli dyrt, men vi slipper å sette til side penger hvert år. Det er jo deilig i harde budsjettforhandlinger.
For forsvaret og regjeringen er det selvsagt ubehagelig å skulle erstatte et marineskip til milliarder av kroner i et løpende budsjett der de ikke engang har hatt råd til å opprettholde støtten til organisasjonen «Bestemødre for fred». Men å betale forsikringspremie for alle statens eiendeler, hvert eneste år, ville kostet mye mer. Staten tåler både et sunket skip og ei branntomt eller to uten at den trenger å legge om livsstilen. Men gjør du? For de fleste av oss er svaret nei. Derfor tegner vi forsikring.
