Professor Beate Sjåfjell skriver i Dagsavisen 1. november at det er pinlig å være norsk i California. Jeg mener det er grunn til å være litt mer stolt av Norges innsats enn hun er.
Norge er et foregangsland i å sette en pris på klimagassutslipp. I 1991 innførte vi CO2-avgift på olje –og gassvirksomheten. Fra 2008 har vi vært en del av EUs kvotesystem. 80 prosent av utslippene i Norge har en pris. Hvis flere land hadde gjort som Norge, ville verden hatt et bedre utgangspunkt.
Vi har flere støtteordninger for grønn omstilling. Enova bruker over tre milliarder kroner i året til klimavennlige løsninger, som landanlegg for elektriske ferjer. Nysnø Klimainvesteringer skal støtte klimavennlig teknologi i ikke-børsnoterte selskaper.
Vårt viktigste internasjonale klimatiltak er kampen mot avskoging. Ingen andre land er en like sterk støttespiller for skoglandene som Norge.
I fjor satte vi ned et utvalg for å vurdere klimarisikoen for norsk økonomi. I tråd med Jeløya-erklæringen vil vi følge opp innstillingen fra utvalget og stille krav til at oljeselskapene synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner.
Sjåfjell er skuffet over forvaltningen av oljefondet. Fondet er ikke et virkemiddel i klimapolitikken, men forvaltningen tar høyde for at både klimaendringer og klimapolitikk kan påvirke selskapene fondet er investert i. Derfor har fondet lenge jobbet med å få selskapene til å måle og rapportere utslipp. Fondets etiske kriterier åpner også for å utelukke både «klimaverstinger» og selskaper sterkt involvert i kull. Over 70 selskaper er så langt utelukket under kullkriteriet.
Norge gjør mye for å løse klimaproblemet. Men jeg er enig med Beate Sjåfjell i at vi ikke er i mål. Det er det heller ingen andre land som er.