Så kom «The Handmaid's Tale» til landet vårt likevel. Det som bare er en TV-serie på HBO Nordic basert på romanen «Tjenerinnens beretning» og en påminnelse om hva menneskeheten er i stand til å gjøre mot hverandre for å beskytte seg selv og beholde makta, ble plutselig en live sending fra KrF sitt ekstraordinære landsmøte. Der du følte de dresskledde herrene, i serien kalt «Commanders» og deres gudfryktige kvinner, kalt «Wives» tok over landet og bestemte over alle, selv om de knapt er over sperregrensa.
Som en sekt som fikk bestemme over alle oss frie syndere, majoriteten, som lite visste at friheten over å bestemme over eget liv og egen kropp skulle fratas oss helt ut av det blå en tåkete høst i 2018 (!). Det våre mødre kjempa for på 70-tallet, må plutselig diskuteres på nytt. Jeg sier som Gro Harlem Brundtland: «Det er uverdig å gi inntrykk av at det finnes en enkel løsning på et uløselig problem.»
Sigrid Bonde Tusvik: Akkurat nå kjenner jeg at jeg nesten er lei meg for at jeg ikke har tatt abort
KrF mener vi må skjerpe oss og slutte å ramle inn på abortklinikker og rive ut friske tvillingbarn av magene våre. De vil kjempe for et verdig samfunn. Erna, eller som hun hadde blitt kalt i TV-serien «Aunt», er helt enig, og synes sikkert som hun pleier å svare når vi andre debatterer så blodet spruter, «at det er veldig spesielt å reagere på denne måten».
Men det er reaksjonene som er fantastiske i denne debatten. Én etter én kvinne, eller «handmaid» som vi kunne kalt dem, gammel som ung, står fram og skriver innlegg på innlegg om hvordan det er å bære fram og ta vare på et alvorlig sykt barn. Alle barna blir elsket høyere enn KrF elsker Jesus, og alle barna er tatt vare på så godt foreldrene har kunnet. De fleste sier at de ikke unner andre å leve et liv med et sykt barn fordi det krever så enormt mye av dem og alle rundt dem. Men de er likevel glade i ungen sin. Sånn er mødre skapt, KrF: FANTASTISKE!
De eneste som ikke merker at man har alvorlig sjuke barn rundt seg, er de som blir kjørt i svarte store biler til og fra regjeringsbyggene. De slipper å skrive søknad på søknad, kjempe en knallhard kamp for å komme seg gjennom hverdagen på ulønnet permisjon og sykehusopphold. Jobb og ekteskap kan gå fløyten.
Kvinner syns ikke det er lett å ta abort, verken før eller etter uke 12. Noen politikere framstiller det som at en haug med kvinner tar abort med lett hjerte og over en lav sko, mens de spyr av tanken over å være mamma til et barn med feil. Slik er det ikke! Ingen kvinner som er gravide, tror jeg er imot noe som helst annet enn å få kunne bestemme om de klarer å leve et liv med et alvorlig sykt barn.
Beskjeden om et barn som ikke er levedyktig, kommer som et sjokk. Du sliter uansett hvilket valg du tar. Da trenger man vitterlig ikke å sitte og brette ut om psyke, økonomi eller andre sosiale forhold overfor en nemnd i tillegg. Uansett hvor fine folk er som sitter med de hvite frakkene og skal gi Cæsar-tommel opp eller ned.
Vi vil ikke få den samme følelsen som i HBO-serien og høre en overordnet si «Blessed be the fruit» og på tvang må vi svare tilbake «May the lord open». Vi vil ha leger og helsepersonell som skjønner seg på de moderne og litt hektiske livene vi lever med jobb og familie. De som velger å sitte i nemnd, er sikkert medfølende og fine folk. Jeg tror ikke det hjelper disse kvinnene i det hele tatt, for ingen kvinner går kynisk inn for å lage et sorteringssamfunn.
Vi liker å se på «The Handmaid's Tale», men vi vil ikke ha det slik. Et samfunn som ikke har trua på at du selv vil klare å ta et valg som passer deg og ditt liv, er ikke et demokratisk samfunn. Ja, vi kvinner liker frihet, men vi føder faktisk syke barn og er de fineste mammaene til disse barna, slik Solfrid Grondahl var for sin datter i 40 år før datteren døde for et halvt år siden. Diskusjonen om abortloven er på et etisk bunnivå, skriver hun.
Hege Ulstein: Ernas absurde teater
Abortlover burde slett ikke behandles politisk i det hele tatt. Det burde være en menneskerett, mener jeg! For det er, som jeg hørte for noen uker siden på P2 da de snakket om abort i Polen: Hvis du forbyr abort, så fjerner du ikke problemet. Kvinner vil uansett ta abort. Det har vi alltid gjort, koste hva det koste vil. Men her handler det jo ikke om abortloven, sier politikerne. Det handler om de små hullene vi har i paragraf 2c, sier de. Hvordan skal vi få bukt med dette grusomme som skjer, at kvinner av og til fjerner syke fostre? Det er de samme politikerne som nå skal flørte med KrF om denne lovendringen, som kutter i pleiepenger, legger ned spesialskoleplasser og strammer inn på penger til fysioterapi osv. Til nettopp de samme barna dette gjelder, de barna KrF er så opptatt av skal ha plass i samfunnet. Bevis først at vi har plass da, kjære maktsyke korsfarere og stumme Høyre-kvinner. Ikke tull med hva som er levedyktig og ikke, det har jo nemndene allerede god koll på, slik jeg ser det. Ikke gjør livet til kvinner i en ufrivillig situasjon enda mer blottlagt og nedrig. Ikke lag «The Handmaid's Tale»-lovverket som gjør at også våre kvinner flykter over til Sverige eller Storbritannia for å få bestemme over eget liv. Slik kvinnene gjør i serien når de flykter til Canada.
Blessed be the choice!
