«Og noen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Jeg, for en morgen ble han oppringt av politiet uten å ha gjort noe galt». Slik innledes en passasje i Tomas Espedals nyeste roman, «Elsken». Den handler om en mann som heter Jeg, og som går rundt i byen og gleder seg til å dø for egen hånd. Samtidig mimrer han om reiser, kvinner, lange fyllekuler – og altså denne for ham helt uventede anklagen. Ifølge politiet skal Jeg ha voldtatt en kvinne for sju år siden. Nå har hun anmeldt saken, og Jeg må møte på politihuset for avhør. Det opprører Jeg sterkt. «Jeg var ikke og kunne aldri bli en overgriper. En voldtektsmann [ ...] Jeg var en elsker. Han hadde ingen skitne tilbøyeligheter og hadde ikke utført noe overgrep», skriver Espedal, og «I denne situasjonen var Jeg et offer».
I en artikkel i Aftenposten denne uka sier Espedal at passasjen i boka er basert på flere faktiske hendelser, og at den er en kommentar til #metoo-kampanjen. «Jeg skrev for å forsvare meg mot de ryktene som gikk», sier han, det vil si rykter om at han, forfatteren, skulle være en av flere kulturmenne med svin på skogen. I samme artikkel er kvinna som anmeldte Espedal for en voldtekt, intervjuet anonymt. Hun reagerer på at Espedal har skrevet om anmeldelsen i en roman, og på hvordan hun selv, alias kvinna, framstilles. Hennes anmeldelse mot forfatteren ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Ikke fordi hun skal ha avgitt falsk forklaring.
Forfatteren Tomas Espedal blir altså anmeldt for voldtekt i det virkelige liv, og opplever det som «en enorm belastning». Han skriver så en roman der hovedpersonen anmeldes for voldtekt, men «uten å ha gjort noe galt», siden han ikke er noen overgrepsmann, men «en elsker». Forfatteren skriver for å forsvare seg, for å vise at det er han som er offeret, ikke hun han skal ha forgrepet seg på. Hun må være psyk, skriver han.
Her skurrer det. Kraftig, og på mange plan. Tomas Espedal har gjennom hele forfatterskapet skrevet selvbiografisk, og selv jobbet for å bygge ned grensene mellom fiksjon og virkelighet. Her sier han rett ut at «Elsken» er tenkt som et forsvar av ham, forfatteren Tomas Espedal. Han åpner for at boka skal leses som et partsinnlegg i en juridisk sak.
Så la oss gjøre det. Espedal låner Franz Kafkas berømte åpningssetning fra «Prosessen», den om at «En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K». Det er en alvorlig anklage. I Norge er det ulovlig å avgi falsk forklaring. Det er noe helt annet enn at en sak, som her, henlegges på grunn av det som på jusspråk kalles «bevisets stilling». Og, som kvinna også påpeker: Å anmelde en mann som tilfeldigvis er forfatter er ikke å dra ham inn i offentligheten. At forfatteren skriver en roman der han ikke anonymiserer den han skriver om bedre enn at mange lesere umiddelbart ser hvem det er snakk om, er definitivt å dra vedkommende inn i offentligheten.
I Kafkas «Prosessen» blir Josef K. arrestert uten å få vite hva han er anklaget for. I «Elsken» er anklagen klar: voldtekt. Romanfiguren «Jeg» er intet maktesløst offer. Han får forklare seg. Og det han sier er at han, som i resten av romanen framstår som en ustabil drukkenbolt, umulig kan ha forulempet noen. Som om man ikke kan være en overgriper uten å regne seg som en, uten å forstå at det man gjorde ikke var greit for den andre.
Espedal stiller seg i en lang kø av folk som advarer mot kvinners visst nok veldig vanlige falske voldtektsanklager mot uskyldige menn. Men undersøkelser viser at dette skjer svært sjelden. Tvert om er belastningen ved å anmelde – ved å sitte i avhør og forklare intime detaljer, bare for å oppleve at dette ikke fører til dom – svært høy. Problemet er normalt det motsatte: At kvinner tier. En undersøkelse viser for eksempel at hele ni av ti aldri anmelder. I «Elsken» sier «Jeg» dessuten at kvinna som har anmeldt ham for voldtekt, må ha gjort det fordi hun er psykisk ustabil, «i ubalanse». Men det styrker ikke hans forsvar. For er det én gruppe som er overrepresentert i statistikken over voldtektsoffer, så er det nettopp psykisk syke.
Kunsten skal være et stort og åpent rom, med plass til å ta opp vanskelige temaer. Litteraturen kan gi overgrepsoffer et sted å komme til orde. Vigdis Hjorth utnytter dette rommet godt i «Arv og miljø», fordi det er en roman som selv om den drar fram mulige overgrep, først og fremst diskuterer hvem som eier sannheten, og muligheten for forsoning når man ser samme situasjon fullstendig ulikt. Hjorth har hele tida fastholdt at fortellingen er en roman, og har unnlatt å kommentere koblinger mellom kunsten og levd liv.
Gerd Elin Stava Sandve: Borgerpressen på hjorthejakt
Espedal slår imidlertid fast at det her ikke er noe skille mellom fiksjon og virkelighet, og at «Jeg», alias forfatteren, er en ufeilbarlig helt som umulig kan ha lidd andre overlast. Han drar selv fram et problemkompleks «Elsken» kunne klart seg fint uten, men er ikke ærlig i sin behandling av det. Enten han vil det eller ikke – og man får vel helst inntrykk av at han vil det – er Espedal en mann med makt. En kulturmann. Likevel grabber han offerrollen. «Jeg har aldri i mitt liv opplevd noe så ødeleggende», sier han i avisintervjuet. Han virker ikke å tenke over at kvinna det dreier seg om, en person som altså ikke har Espedals feirede posisjon i offentligheten, har fått sitt traume, enten voldtekten skjedde eller ikke, forsterket i mange omganger: Da det skjedde, da hun anmeldte, da saken ble henlagt, da hun ufrivillig ble en romanfigur, og når hun nå utsettes for mediedebatt om romanen.
Metoo: Vil vi få en pris til noen som skriver klokt om mektige menns maktmisbruk?
Det er dessuten påfallende at forlaget har gitt ut «Elsken» slik den nå framstår. I Aftenposten hevder Espedal at Gyldendal ikke visste noe om virkeligheten bak han skrev, siden han anonymiserte hun som anklaget ham. Når så mange anmeldere med letthet koblet litteratur og virkelighet, framstår det som meget underlig at ikke varsellampene begynte å blinke også hos forlagsredaktørene. Tomas Espedal har en sjeldent høy posisjon i norsk litteratur. Han hylles for sin ærlighet om kjærlighetssorg og alkoholisme. Det bør ikke gjøre ham uangripelig for sine egne redaktører. Her kommer han med juridisk tvilsomme angrep på en person som ikke har oppsøkt offentligheten. Enten overgrepet har skjedd eller ikke, er det ingen tvil om at det er han som her sitter med makta, ikke hun. Det er en makt forlaget bør hjelpe ham å tøyle. Også på trykk.