Denne teksten er bearbeidet versjon av et innlegg Liv Tørres holdt ved lanseringen av boka «Da Gud skiftet mening» av Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen 25. oktober 2018.
Det er mye snakk om kirkens forhold til arbeiderbevegelsen og vice-versa om dagen. Og det er liten tvil om at dette forholdet har endret seg betydelig de siste 50 årene. Kirken har nærmet seg folket og med det også arbeiderbevegelsen. I sin nye bok «Da Gud skiftet mening» skriver prost Trond Bakkevig og NRK-journalist Tomm Kristiansen om en kirke i endring, og hvordan kirken gikk fra mørkemannsbastion til Folkekirke. Selv meldte jeg meg ut av den samme kirken da jeg var voksen nok til å bestemme selv. Siden da har jeg sett kirken utenfra.
Jeg så den da jeg vokste opp og oppfattet den som autoritær, endringsvegrende, konservativ og elitistisk. Den kirken forsvarte borgerskapet og ikke fattigfolk eller arbeidsfolk. Gerhardsen-generasjonen opplevde en kirke i mellomkrigstiden som valgte borgerlig side under streiker og væpnede sammenstøt, som forfatterne skriver i boken. Og det var jo det inntrykket mange av oss som var tett på arbeider- og fagbevegelsen også hadde utover på 70- og 80-tallet tallet. Stridsspørsmålene var mange: Abortsaken, religionsundervisning, politisk kontroll over statskirken og om likestilling for homofile, minoriteter og kvinner. Men ting var i endring. Og takket være enkeltpersoner som forfatterne og andre nevnt i boken deres, endret kirken seg. Samtidig var det store internasjonale bevegelser i sving: Vietnamkrigen, mobilisering mot apartheid i Sør-Afrika og mot undertrykking i Latin-Amerika var bare noen av sakene. Av kirkefolk og teologer i andre deler av verden lærte norske troende at Jesus hadde andre venner enn oss, og de var både fattige og undertrykte, som forfatterne skriver. I mange store internasjonale spørsmål så vi her hjemme hvordan kirken og arbeiderbevegelsen der ute gikk hånd i hånd. Det gjorde inntrykk.
Selv traff jeg kirken i spissen av antiapartheid-kampen da jeg kom til Sør-Afrika på slutten av 80-tallet. Det var en kirke jeg knapt kunne skjønne tilhørte den samme Gud, den samme familien og den samme bevegelsen som den kirken jeg hadde kjent her hjemme. Trond Bakkevig forklarte meg frigjøringsteologien. Og jeg så biskop Desmond Tutu og andre kirkefolk i full kamp. Den sør- afrikanske kirkebevegelsen var en ordentlig bevegelse og en bevegelse som hadde tatt stilling for de fattige, for de undertrykte og mot rasisme. Første gang jeg traff biskop Tutu holdt han en av sine sedvanlige taler som var umulig å identifisere som enten en preken eller en politisk tale. Den var begge deler. Og en flammende sådan. Da han var ferdig snudde han seg til en fullsatt kirke og forklarte at utenfor er vi omringet av væpnet politi og militære, men ikke bekymr dere for det, jeg går foran. Og det gjorde han. Tutu suste ut og frem til de som ledet den militære operasjonen utenfor, og fikk overbevist dem om å senke våpnene. Det var ledelse. Det var mot. Og det var en kirkebevegelse jeg aldri hadde sett maken til.
Det var dette mange i arbeiderbevegelsen også så. De så en kirke som forandret seg. De så internasjonale ledere som var både prester, politikere og fagforeningsledere. De så slike som Martin Luther King Jr. og den sør-afrikanske Albert Luthuli, som begge for øvrig også fikk Nobels Fredspris. De så at kirken og fagbevegelsen ledet antiapartheidbevegelsen hånd i hånd i Sør-Afrika. De så at den norske kirke stilte seg sammen med dem i spissen for solidaritetsarbeid, antiapartheidkamp og nei til atomvåpeninnsats internasjonalt. Og de så en kirke som ikke bare ga hjelp til fattige, men også stilte kritiske spørsmål om hvorfor de fattige var nettopp fattige. Etterhvert skulle vi se liknende tilnærming fra prester og kirken til flyktninger og undertrykte grupper mange andre steder i verden.
Enkeltpersoner og internasjonale allianser skapte en ny type folkekirke. En kirke som var opptatt av frigjøring, som stilte seg på de fattige og undertryktes side, og på flyktningenes side. For dette dreier seg vel egentlig ikke om hvorvidt kirken skal være på høyre- eller venstresida, men om hvem den skal representere og hvem den skal ivareta: folket eller eliten? Vil det vare? Hvor dypt stikker det egentlig? Og hvor enkelt er det egentlig? Det er vanskelig å si.
Men jeg tror ikke kirken vil ha den samme legitimitet i den arbeiderbevegelsen jeg kjenner uten en slik tilnærming. Jeg tror heller ikke den vil oppfattes som spesielt relevant uten dette. For en kirke som ikke stiller seg på de fattiges side i en verden der ulikheten vokser, vil gå tapende ut. Og med økende ulikhet i mange land, også i Norge, vil både kirken og arbeiderbevegelsen nok en gang måtte stille seg spørsmålet om hvilken side de skal være på: elitens eller folkets; borgerskapets eller de fattiges og undertryktes.