Døra går opp, tassen brøyter seg inn i senga, setter i gang med sin daglige historie. Med et halvt øye betrakter jeg den fantastiske verden som skapes i hennes fantasibilde. I barnehagen vinker jeg farvel til to barn som løper til hver sin avdeling. På vei ut møter jeg en av de andre foreldrene, ser hun ikke har det bra. Hun forteller om bekymringene for hennes barns fremtid. I bilen sitter jeg og gråter, tårene renner. For hver tåre er det en historie å fortelle.
På vei til kontoret ser jeg et avisoppslag: «KrFs verdivalg». Jeg blir irritert. Begreper som «de svake» brukes i debatten. Hvem er svak? De som omtaler andre som svake er det selv. De som bruker en slik merkelapp aner ikke hvor sterke «de svake» menneskene er, hvor mye urett vi må tåle. For å takle å leve i «likestillingslandet» må du ha jernvilje, en innstilling som kan skremme vettet av folk. Men vi må, for å overleve.
Det er ikke bare KrF som har sviktet, det er et kollektivt svik. Et svik som har pågått i mange år, sakte, men sikkert har det blitt større gap mellom rettigheter og muligheter. Noe som begrenser våre liv.
Jeg er døv og tospråklig. Staten har sviktet meg og mine barn, vår familie. Dere har sviktet mine venners døve barn og deres familier. Vondt å se og lese, ikke sant? Men her skal dere få forklaringen.
Regjering etter regjering har hatt et ønske om å nå en visjon: inkludering. Omorganiseringen av statlige kompetansesentra på 90-tallet og Midtlyngutvalgets rapport (2009) førte til nedleggelser av tegnspråklige skoler og barnehager, det er bare noen eksempler på manglende erkjennelse av tegnspråkliges situasjon, og vi ser konturene av feilslått politikk. Jeg vet at min frustrasjon ikke er unik.
Mange saker har blitt diskutert uten at de som selv berøres er medbestemmende i prosessene. «Ingenting om oss, uten oss» er en frase som ofte brukes, basert på FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Den har bare blitt delvis ratifisert, ifølge Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO). Det er flaut, Norge – «likestillingslandet» – tør ikke å minimere gapene skikkelig. Jeg ser frem til den kommende utspørringen av regjeringen i FN-komiteen. Må det et ytre press for å ordne opp i forhold som «likestillingslandet» burde vært ledende i? Jeg er ikke interessert i bortforklaringene, det handler om innsats og vilje.
Til tross for massive protester i form av forskning, historie og erfaringer fra døvemiljøet, fagpersoner, foreldre og andre, avfeies protestene. Kunnskap og erfaringer ser ut til å ikke bety noe, det er kun ens egen mening som teller. Resultatet er årevis med svik, og for meg fremkommer det som ønskelig å ha et gap, et skille mellom «oss» og «dem». For hvorfor minskes ikke gapene som vi er vitne til?
Døve har to språk; tegnspråk og norsk. Språk er så selvsagt at det er ubegripelig at ikke døve, koda (kids of deaf adult) og søsken til døve skal få lære språkene. Samhandle med hverandre, lære, vokse og bli til samfunnsborgere. Foreldre velger ulikt for sine barn, men for de som velger tegnspråk er statens nedbygging veldig bekymringsfull. Når politikere på den ene side hyller språket med lovnader og ord, lytter de ikke når det varsles om problemer i Norge.
I april la Hørselshemmedes landsforbund (HLF) frem en rapport (Kermit, 2018) som belyser at hørselshemmede strever i barnehage og skole. Språkrådet hadde tegnspråk som tema i sitt magasin «Språknytt» (2018), blant annet om integreringens pris. Det er utallige kronikker, innlegg og innslag om ulike tematikker knyttet til døve og tegnspråkliges rettigheter. Vonde historier, fortvilelse, og avmakt. Det virker som viljen til å høre historiene og lære av feilene er marginal. Det er en feighet som rår og «vi tar aldri feil»-holdning å spore.
Det har blitt slengt vår vei blant annet: «døve er vanskelige», «døve ønsker seg ghettoer» og den siste «dere er ikke løsningsorienterte». Vi har løsninger og svar. De passer bare ikke inn i illusjonen og visjonen om «inkludering». De forstår ikke det vi forteller, det vi så gjerne vil forklare. Språk er en selvfølge, bare ikke for oss. Dere kan aldri forstå hvordan det er å ikke høre.
Inkludering er ikke det samme for deg som for meg. Det er ikke segregering for en språklig minoritet å være i et språkmiljø slik at de får utvikle språk. En utbredt misforståelse er også at vi ønsker å være enspråklig. Hvorfor det? Vi vil ha flere språk enn bare ett. Mine barn kan høre, ingen protesterer på at de skal få bli flerspråklige. Det er jo bare en fordel. Var de døve, derimot, da hadde vi måttet kjempe og argumentere for at de skal få språk. Våre barn får to, de får kanskje ingen. Et paradoks, ikke sant?
Det koster å være et inkluderende samfunn, men for meg fremstår staten som uinteressert i å la alle bli likeverdige deltakere i samfunnet. Det er der segregeringen skjer. Begrepene partiene smykker seg med som: «inkludering», «likeverd», «mangfold» og «jobb til alle» oppleves som reklamebannere. Det er ingen partier som tar problemet på reelt alvor, for det skjer ikke noe. Det er kollektiv fraskrivelse av ansvar som har rammet samfunnet. Hvis dere ikke mener det, så ikke bruk «inkludering» som mantra. Det er å håne meg og de som hver dag kjemper for å minimere gapene som stadig utvides.
Jeg henter barna, på tegnspråk forteller de og vennene om hva som har skjedd i barnehagen. Rundt middagsbordet snakkes det tegnspråk. Som alle andre hjem hvor flere språk snakkes varierer språkkodene. Døve barn kan ikke forvente å snakke sitt språk hjemme, for familien og barna får stadig færre arenaer å lære seg tegnspråk på. Tegnspråklig kompetanse er mangelvare. Døve barn må tilpasse seg andre, sjelden får de omgivelser tilpasset seg dem. Barnehagen de går i trues også, det er ikke sikkert tilbudet blir like godt. Hvor skal de da lære språket sitt? Staten synes de er for dyre. Men det handler om å minimere gapene og skape muligheter. Ikke begrense dem.
En start er å ta tegnspråkmiljøet på alvor.