Professor Marianne Heskes interesse for gamle hus er sympatisk, men hører egentlig «Gjerdeløa» hjemme på et kunstmuseum? Hadde ikke Norsk Folkemuseum vært et bedre alternativ?
Dagsavisens Lars Eltons giftige angrep på direktøren for Nasjonalmuseet for kunst er illustrerende for forvirringen som preger kunstfeltet. Som representant for noe som han kaller «kunstfaglig ekspertise» forsøker anmelderen å gjøre «Gjerdeløa» til et nasjonalklenodium. Så hva er kunst?
Den klassiske definisjonen på kunst er en aktivitet viet til skjønnhet og sannhet, det er den høyeste erkjennelsesform for det menneskelige intellekt. Frem til det 17-århundre var kunst noe som refererte til et talent som adskilte seg fra håndverk og vitenskap. Begrepet kunst er avledet av verbet å kunne som beskriver en oppøvd evne, personlig dyktighet og talent for nyskapende virksomhet. Røttene til det norske ordet er det tyske gammelgermanske «kunnan» (på norsk kunne og kunnskap). Tilsvarende er substantivet artist (fransk artiste) avledet av latin ars, artis som betyr håndverk, det vil si tekniske kunnskaper basert på teori og system.
Selv om definisjonen på kunst har vært skiftende avhengig av tidsepoke, har kriterier som fantasi, teknisk ferdighet og skaperkraft gått igjen. Allerede Platon og Aristoteles var uenige om hva som var kunst og hvordan den skulle bedømmes. Mens Aristoteles la vekt på kunstens sosiale funksjon, så vel som betydningen for den enkelte (katarsis), var Platon skeptisk eller negativ. I dialogene hevder han at poesi var inspirert av musene og derfor ikke rasjonell; en form for guddommelig galskap, på linje med drukkenhet, erotikk og drøm. Den store russiske dikteren Leo Tolstoy identifiserte kunst som indirekte midler til å kommunisere fra en person til en annen. Den italienske filosofen Benedetto Croce og den engelske tenkeren og esteten, R. G. Collingwood, hevdet i begynnelsen av det forrige århundre at «kunst uttrykker emosjoner, og at kunstverket derfor essensielt eksisterer i kunstnerens bevissthet.» Den tyske filosofen Martin Heidegger ser kunst som «midler som et samfunn utvikler for seg selv som et medium for selvuttrykk og fortolkning». Kanskje det er grunn til å være enig med filosofen Richard Wollheim som kommer med hjertesukket: «(kunst er) ett av det mest flyktige og tradisjonelle problemer innenfor menneskelig kultur.»
Alle tidligere oppfatninger om kunst fikk imidlertid et nådestøt da den tysk-jødiske filosofen Theodor W. Adorno i 1970 publiserte sin estetiske teori. Han hevdet at modernismens prosjekt var uoppnåelig: «Det er nå tatt for gitt at ingenting som gjelder kunst lenger kan tas for gitt: hverken kunsten i seg selv, ikke kunst i forhold til helheten, ikke en gang kunstens rett til å eksistere.» Relativisme ble opphøyet til en uunngåelig sannhet.
Den amerikanske filosofen Nelson Goodman i boken Languages of Art: An Approach to a Theory of Symbols, knytter kunstverket til den psykologiske effekten hos tilskueren. Den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenbergs artikkel Modernist Painting definerer kunst som «bruken av karakteristiske metoder knyttet til en disiplin for å kritisere disiplinen selv». (Modern Art and Modernism: A Critical Anthology, 1982). Greenberg ønsket med dette å forstå og rettferdiggjøre det nonfigurative abstrakte maleri.
Uenigheten av hva vi kan forstå med kunst er massiv. Det er følgelig lett å sympatisere med filosofen David Novitz som hevder at diskusjonen om definisjoner av kunst mer er å betrakte som uenighet om sosiale verdier og hvor samfunnsutviklingen skal gå, enn om virkelige definisjoner.
Gjennom flere hundre år har kunstopplevelse vært en viktig del av lykken for mange. Noen år ut i det 21. århundre er det derfor skuffende å måtte konkludere med at det ikke er like selvsagt i dag. De fleste mennesker som er interessert i kunst, vet dette utmerket, men få våger å si det av frykt for å bli stemplet som uforstandige eller reaksjonære.
Historisk har den interessante kunsten oppstått i spenningsfeltet mellom makthaverens vilje og kunstnernes ønske om frihet og innovasjon. I det 20 århundre har kunstnere kjempet for å bli fri fra makten, bare for å ende opp administrert av teoretikere og byråkrater med sans for egen karriere. Konsekvensen er at de dynamiske spenningsforholdene mellom kunst og makt, kunst og samfunn og kunst og publikum er brutt.
Hvorfor har det gått slik? Forklaringen dreier seg om ideologi. Sammenhengen mellom kunst og makt har gjennom historien vært så sterk at politisk revolusjonære i det forrige århundre mente at en erobring av kunsten var en forutsetning for å ta makten. Kunsten ble intellektuell og ideologisk. Formålet ble først og fremst å ødelegge etablerte forestillinger om estetikk. Resultatet ble en drepende kjedelig kunst, fjernt fra alminnelige menneskers liv. Sport og lettere underholdning har fylt tomrommet. «Gjerdeløa» understreker problemet, men angir ikke løsningen.