Europeerne og andre som har adoptert den vestlige idealiseringen av overforbruk ødelegger verden. Vi er i ferd med å ta livet av habitatet vårt. Den verden vi har mulighet til å overleve på. Vi lever i Antropocen, menneskets tidsalder, og har tydeligvis ikke tenkt å overleve den.
De største forbrukerne er blitt våre guder, øyeblikkelige tilfredsstillelse har erstattet bønn, og blitt vår brede vei til guddommelighet. Stadig nye, dyrere ting må settes frem på alteret i forsøket på oppnå øyeblikkelig lykke, men den forsvinner fort. Som nytelsen fra et glass vin, eller en drag av en sigarett.
Livsgrunnlaget vårt går opp i røyk.
I dag smiler Hareide. Mon tro om det varer. Ikke for at jeg ikke heier på han. Som mange andre har de siste ukene økt min respekt for denne lille, smilende mannen med den myke dialekten.
Det som bekymrer meg er at klima og miljø er en særs liten del av kritikken mot regjeringen. KrF har en del medmenneskelige trekk. Mange mennesker i frivillige organisasjoner krysser alle fingre for at en mykere politikk finner veien til regjeringskvartalet.
Jeg er likevel redd for at medmenneskeligheten ikke inkluderer lojalitet med fremtidige generasjoner, selv ikke fremtiden som bare er 12 år unna.
Hareide, vi trenger en politikk for fremtiden! Den må inkludere grep for å sørge for at vi overholder vår del av Parisavtalen. Om man ikke får til en slik politikk, er et regjeringskifte lite verdt. KrF har en unik mulighet til å endre enormt mye i forhold til hva valgresultatet skulle tilsi. Vippeposisjonen deres var et drømmeresultat for valget. Tiden vil vise om de klarer å benytte seg av dem, eller om de enda en gang går seg bort.
Jonas Gar Støre har ikke for vane å gi ved bordet. Det blir en knallhard kamp om KrF skal få gjennom sine kjernesaker. Når kristenfolket har fått sitt, er det noen smuler igjen å spandere på framtidig overlevelse?