Det som står over, lærte jeg da jeg leste Simon Strangers nydelige roman «Leksikon om lys og mørke» om den jødiske familien Komissar. Familiehistorien til forfatterens barn ble koblet opp mot det paradoksale faktum at familien i noen år etter krigen bodde i nazisten Henry Rinnans beryktede «bandekloster» i Trondheim.
I dag er det 76 år siden massearrestasjonen av norske jøder. Det er i seg selv grunn god nok til å skrive disse ord. Jeg fikk imidlertid ekstra motivasjon av tanken om at mennesker dør to ganger. Det er rett og slett litt fint å tenke på. Egentlig gjelder jo dette alle mennesker, og ikke bare jøder. Noen lever lenge i tanker og minner for de gode menneskene de var. Noen havner i historiebøker, andre minnes privat gjennom generasjoner. Andre igjen huskes for det forferdelige de har gjort.
De arresterte norske jødene på denne dagen i 1942 fortjener selvsagt å bli husket hver og en så lenge som mulig. Og samlet som en del av vårt kollektive minne, bør de aldri forsvinne ut av historien. Heldigvis finnes det mange minnesteder og også snublesteiner med navn til de arresterte jødene som bidrar til dette. Jeg har tidligere brukt denne spalten til å fortelle om parken «Dette er et fint sted» på Oslos østkant. Dit går jeg flere ganger i året for å minnes.
Krigens største redningsaksjon startet fra et gartneri som lå samme sted. 26. oktober 1942 gikk de jødiske brødrene London, Leopold, Benjamin, Charles og Nathan, i skjul for å komme seg unna jødearrestasjonene. I gartner Rolf A. Syversen fant de en mann som ville hjelpe. Han fikk igjen med seg den tidligere politimannen Alf T. Pettersen, Alfs kone Gerd Pettersen og Reidar Larsen, en motstandsmann med adgang til mange lastebiler. De neste ukene fikk de rundt 1.000 mennesker over til Sverige og i sikkerhet.
Ved å gjenta deres historier, slik vi nå har gjort, har vi utsatt den andre døden. Såpass fortjener både heltene og de 768 deporterte jødene etter holocaust i Norge. At vi heller ikke glemmer folk som Henry Rinnan og Vidkun Quisling på grunn av ugjerningene deres, er samfunnets forsvar mot at det ufattelige kan skje igjen. Som Arnulf Øverland skrev i «Du må ikke sove»:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!
