« At norske elever er gode på demokrati, er blitt en etablert sannhet etter at norske elever har gjort det bra i den internasjonale demokratiundersøkelsen ICCS», skriver Guro Ødegård, forsker ved Nova i tidsskriftet Bedre Skole 3/18.
I 2016 deltok deltok 6271 norske elever fra 148 ungdomsskoler i undersøkelsen. Hovedfunnene fra den norske delstudien:
- - Norske elever har høy tillit til politiske institusjoner og har positive holdninger til å fylle rollen som medborger.
- - Det er en tendens til sosial utjevning blant norske elevgrupper fra 2009 til 2016.
- - Den norske skolen kjennetegnes av sterke demokratiske trekk.
Dette er positive funn, bortsett fra at jentene har økt forspranget på guttene i demokratiforståelse og samfunnspolitisk fra 2009 til 2016.
- Det er vanskelig å spørre 14-åringer om hvordan de vil utøve sin demokratiske rett, all den tid de er utelukket fra de fleste politiske arenaer, sier Ødegård. - For å få et bedre grep om hvordan ungdommene forstår hva demokrati og politisk engasjement går ut på, bør en slik undersøkelse suppleres med kvalitative undersøkelser som viser hva som ligger bak tallene. - Det er ikke nødvendigvis noen forbindelse mellom det å kunne noe om demokrati og det å handle demokratisk. - Når elevene «skal stimuleres til samfunnsdeltagelse…», må skolen finne frem til måter å gi elevene erfaringer med demokrati , – og gi dem troen på at det er meningsfullt å holde på med dette.
Skolen skal være et sted for å ytre se, for å tenke selvstendig og få erfaring med ulike former for deltakelse og medvirkning gjennom ulike aktiviteter. Kunnskap om demokrati er den faktoren som har minst å si for elevenes vilje til politiske handlinger (i fremtida) Det viktigste grunnlaget er troen på at man blir hørt og at ens stemme vil telle. Det betyr at skoleledere og lærere må ta elevmedvirkningen på alvor. Aktiviteter som elevrådsarbeid, valgfagene Demokrati i praksis, Innsats for andre, «Skolevalg», FN-rollespillet om Sikkerhetsrådet er gode eksempler på god demokratiopplæring
Dersom elevene skal kunne engasjeres, så må de bli konfrontert med et demokratibegrep som omfatter det de faktisk er interessert i og på områder der de kan gjøre sin stemme gjeldende. Ungdommens Bystyre (UB) er et fremragende tiltak i demokratiopplæringen utenom skolen. UB skal
– være et aktivt talerør for ungdom i saker ungdom er opptatt av
– gi ungdom opplæring i å delta i demokratiske prosesser
– gi politikere og administrasjonen økt kunnskap om ungdommens
meninger og løsninger
I Arendal, hvor jeg jobber, tar politikerne ungdommen på alvor. Ordfører Robert Cornels Nordli i Arendal kommune mener at UB har vært og er et godt talerør for ungdommene i Arendal. UB har egne midler som de rår over. De unge politikerne er gode til å sette saker på dagsorden, som de har fått gjennomslag for, bl.a flere helsesøstre og felles busskort for ferge og buss.
Formålet med opplæringa i skolen er å gi «innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte».
Ny overordnet del i Kunnskapsløftet og nye fagplaner tas i bruk fom skoleåret 20/21. Demokrati og medborgerskap innføres som ett av tre fagovergripende tema i fagfornyelsen. - Med en dårlig definert og altfor ambisiøs satsing på demokrati og medborgerskap kan man risikere at det hele forblir værende i den overordnede skyen og aldri når ned til elevene, frykter Ødegaard.
Vi har tatt for gitt at «oppslutningen om demokratiske verdier og prinsipper» står sterkt i befolkningen og at dette «binder nasjonen sammen». Men er «limet» like sterkt som før? Tar vi det for gitt, uten å bry oss nevneverdig om å holde det vedlike og ta aktivt del i de demokratiske prosessene?
Det er tydelige forskjeller i oppslutningen mellom velgergruppene mht utdanningsnivå. Blant velgerne med kun grunnskoleutdanning avga 64,6 % stemme ved stortingsvalget i fjor høst. Halvparten av grunnskoleutdannede menn under 35 år holdt seg hjemme. I de tre siste stortingsvalgene har valgdeltakelsen ligget 25% lavere hos dem med kun grunnskoleutdannelse enn hos dem med høyere utdannelse. Det har alltid vært forskjeller, forteller statistikkrådgiver Øyvin Kleven i Statistisk sentralbyrå (SSB), men det som er bekymringsfullt er at forskjellen har økt, for på 1990-tallet var denne forskjellen på rundt 10 %.
Ved Stortingsvalget i fjor var valgdeltakelsen relativt høy blant 18-åringene, 72,7%. Men den sank betraktelig blant velgerne i midten av 20-årene, 64,3%. Det er urovekkende at ungdom tilsynelatende «faller så fort i fra», ut fra tallenes tale. Heldigvis tar valgdeltagelsen seg opp og holder seg stabilt på over 80% blant velgere på 45 år og eldre.
De politiske partiene er allerede i gang med å verve og nominere listekandidater til neste års kommune-og fylkestingsvalg.. For valg til kommunestyre og fylkesting stiller valgloven krav om at det må oppføres minst 7 kandidatnavn på valglistene. Ikke alle partier makter å stille lister, interessen er laber og ungdommen står heller ikke i kø for å la seg velge.
Et annet tverrfaglig og likeverdig overordnet tema i fagfornyelsen er «Bærekraftig utvikling». Dette skal ivaretas i demokratiets navn, men politikerne kan virke maktesløse.
«Klimaet blir villere og villere, vi flyr mer og mer, vi pumper opp mer og mer olje og vi ødelegger miljøet». Slik ble NRK –programmet Verdibørsen annonsert 17/10. Det etiske spørsmålet «Må vi ofre demokratiet for å tvinge verden til gode klimaløsninger?» ble tatt opp til debatt.
En av debattantene, filosofen Einar Øverenget, satte dette temaet på spissen i en kronikk i Dagens Næringsliv allerede for 8 år siden: «Vil ofre demokrati for klima» (6/8-2010) «..Demokratiet har mange svakheter som problemløsende styreform. Et opplyst enevelde […] kunne produsere raskere og mer effektive resultater når det gjelder klimautfordringene, terror- og fattigdomsbekjempelse..», skrev Øverenget. Hans betraktninger ble imøtegått av statsviteren Tora Skodvin. – Klimautfordringene er et samhandlingsproblem, hevdet hun. – De løses ikke gjennom diktat, men gjennom fellesskapsløsninger.
For oss som jobber for å gi ungdommene trua på demokratiet er Skodvins konklusjon noe mer oppmuntrende enn Øverengets dystre betraktninger. Det er ingen motsetning mellom det å ha fokus på demokrati og medborgerskap og på bærekraftig utvikling. Tvert imot, tør jeg påstå. Men hva med det tredje overordnede og likeverdige temaet (i fagfornyelsen) «Folkehelse og livsmestring»? Dét er heller ikke løsrevet fra helheten. Klimaendringer og hyppigere ekstremvær kan gå på helsa løs, men neppe true demokratiet. Det er ikke like lett for alle å mestre livet sitt, men løses nok best gjennom fellesskapsløsninger.
Platon påstod at demokratiet nok er den beste av de dårligste styreformene. Men et opplyst enevelde ville neppe håndtert klimautfordringene bedre, heller ikke oppdragelsen og dannelsen.