Debatt

Når kjemper faller - monokulturelt uten Mono

I snart 20 år har Mono slått an tonen i norsk rockefauna. Nå synger kulturbastionen på siste verset, opp alle byens rockere og monovenner!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har, i likhet med mange andre som har vanket på Mono opp gjennom årene, gode minner fra denne mastodonten i Oslos uteliv. Det var på Mono jeg første gang møtte henne som siden kom til å bli mor til mine to barn. Jeg stod der og hang i baren, hadde ikke tatt en dusj på en uke og knapt traktert en tannbørste.

Først etter fem halvlitere og tre fernet branca hadde jeg nærmet meg en tilstand så vatret at jeg våget meg fram til henne. Fra den dagen var det bare meg og henne. Og Mono. Det var på Mono vi levde ut vår kjærlighet, våre krangler, våre opp- og nedturer. Ja, selv bruddet vårt fant sted på Mono etter fem og et halvt års samliv, og etter skilsmissen tilbrakte jeg all min barnløse tid i baren. Slik pådro jeg meg ikke bare en anseelig mastercardgjeld, men jeg fikk også et solid innblikk i dette århundrets kanskje viktigste utelivsscene.

Jeg har vært en del av denne levende kulturelle organismen et steinkast unna Oslos politiske og kulturelle navle, Youngstorget. Det store torget midt i hjertet av Oslo er ikke bare en samlingsplass på viktige dager som 1. mai og 17. mai, men også viktige begivenheter fant sted her under krigen. For rockeinteresserte har kvartalene rundt Mono også tilbudt viktige scener under musikkens dag. Dessuten har stedet vært en havn for mange akterutseilte sjømenn opp gjennom årene.

For meg muliggjorde Mono den vanskelige kombinasjonen mellom å være omsorgsfull deltidspappa og rocker. Etter at de utvidet og også åpnet burgersjappa, fikk stedet i tillegg et enda mer familiært preg, og mer enn en gang har jeg tatt med ungene mine hit for å spise burger. De elsker stedet!

Mono var stedet du alltid kunne møte en sliten rocker med whiskyånde, Mono var stedet der du kunne møte damer i alle former, fasonger, farger og temperament, Mono var stedet du kunne ta med ungene dine og spise middag og samtidig ta en øl uten at noen så rart på deg. Mono var stedet du alltid kunne få en frisk øl i lanken og justere nervene tilbake til normalen uten at noen hevet et øyebryn eller syntes det var noe rart i det. Ja, sagt på en annen måte; Mono var stedet jeg kunne være meg sjæl! Det er kanskje ikke like innlysende for alle, men hvis flere hadde klart å senke skuldrene og være seg sjæl, så ville vi kanskje hatt et friskere samfunn. Slik er også bevaringen av Mono et helsepolitisk spørsmål.

Hvis ingen føler seg kallet til å redde denne snart 20 år gamle monokulturen, denne hovedstadens perle, denne antikke drikkekulturen, er det siste sang om tre måneder. Hva om Christian Ringnes kunne gjøre en deal med byggets eier Onkel Olav Thon? Kanskje han kunne flyttet flaskemuseet sitt i deler av gården kombinert med fortsatt drift? Den gamle operaen rett over gata har han jo sikret seg, så her er det duket for storstilt kultur finansiert av privatkapitalen. Men merkelig er det jo at mens operaen har flyttet til bedre kår nede i Bjørvika, og den marginale musikalkulturen har tatt over de storstilte lokalene i folketeaterpassasjen, skal folkets egen kultur, rocken utsettes for et kulturelt holocaust!

Hvis Mono mot alle odds skulle tape denne viktige kampen, så vil jeg oppfordre mine gamle monovenner til å bruke all den tid de har til overs på Mono før den skjebnesvangre nedleggelsen!

For å avslutte med en av rockens desidert største helter, Lemmy Kilmisters ord: That was a great time, I can’t remember it, but I’ll never forget it.

Mer fra: Debatt